Hold Pusten
19.06.2017
*RADIOGRAF VED HAUKELAND UNIVERSITETSSJUKEHUS **FØRSTEAMANUENSIS VED INSTITUTT FOR ERGOTERAPI, FYSIOTERAPI OG RADIOGRAFI, HØGSKULEN PÅ VESTLANDET
.../>
Bakgrunn
En bachelorgrad i radiografi er en treårig utdanning og består av hovedemnene radiograffaglig bildeframstilling og behandling, samfunnsvitenskapelige, naturvitenskapelige og humanistiske emner, og klinisk praksis (1). Praksisstudier i kliniske avdelinger er obligatoriske og utgjør en tredjedel av studiet. Praksisstudier skal bidra til økt forståelse for sammenhengen mellom teori og praksis (1). I praksisstudier blir studentene tildelt en veileder, som studentene i hovedsak følger i hans/hennes profesjonsutøvelse. Studentene blir innlemmet i arbeidsfellesskapet, og praksisveileder skal tilrettelegge for at studenten oppnår læringsutbytter gitt av utdanningsinstitusjonen. Praksis er fordelt over flere perioder med ulik varighet gjennom alle tre studieårene. Praksisstudiene utgjør totalt 40 uker og 60 studiepoeng (1). Klinisk praksis oppleves ofte som utfordrende, uforutsigbar og kan være stressende for studentene (2). Det forventes at studentene tilpasser seg ulike miljøer, kulturer og de ansattes personlighet, undervisningsog kommunikasjonsstil (3, 4).
I praksisstudier har radiografstudentene krav på en kvalifisert veileder, men det har tidligere ikke vært noen felles forståelse innen helsefagutdanningene hva en kvalifisert praksisveileder skal ha av teoretisk og praktisk bakgrunn (5). Det har nå kommet forslag om formell veiledningskompetanse, definert med læringsutbytter og tilsvarende minimum 10 studiepoeng, selv om det foreløpig ikke finnes noen plan for hvordan dette skal gjennomføres (6). I sykepleiefaget er kravet til praksisveileder minst ett års klinisk erfaring og generell kompetanse for å vurdere studentenes faglige utvikling (7). Det oppfordres til at veiledere har relevante kvalifikasjoner og ferdigheter før de påtar seg ansvar som klinisk praksisveileder (8). I radiografifaget eksisterer det foreløpig ikke et slikt kvalifikasjonskrav til praksisveileder. I en slik uformell setting er det mindre søkelys på forberedelse til veilederrolle og organisatoriske forhold, og desto mer er overlatt til individuelle forutsetninger og interesser (9, 10). Mye av læringen foregår gjennom daglig yrkesutøvelse. Studentdeltakelsen kan være tilfeldig og ustrukturert, samtidig som læringsarenaen er kompleks (11, 12).
På grunn av den mellommenneskelige dynamikken har forholdet student/veileder fått stor oppmerksomhet. Likevel har det vært skrevet lite om profesjonelle veiledningsrelasjoner innen radiografi (13). Kvaliteten på forholdet mellom student og praksisveileder påvirker studentens læringsutfall direkte (14). Om relasjonen mellom student og praksisveileder skal gjenspeile undervisning og læring som finner sted, må begge parter ha en aktiv samhandling (15). En god relasjon bidrar til å gi studenter tro på egne ressurser og skaper tillit i veiledningsforholdet (16). God samhandling mellom student og praksisveileder bygger på kommunikasjonsferdigheter (16), og effektiv kommunikasjon er en forutsetning for en vellykket praksis (17). Studenters læringsprosesser påvirkes således av relasjonen de har til sin praksisveileder. Studier har vist at det er en sammenheng mellom kommunikasjon og tilfredshet mellom student og veileder (18, 19).
Hvordan veileder forholder seg til studenten, og hvordan veileder og student kommuniserer og samhandler, legger grunnlaget for veiledningens fremdrift og progresjon (20). Det finnes flere ulike syn på veiledning, men to av hovedmodellene er mesterlære og handlings- og refleksjonsmodellen, hvor den ene fokuserer på handlingsnivå, og den andre på refleksjon over handling (21).
Mesterlære kan dateres tilbake til middelalderen, der veilederen er ekspert på det han skal lære bort og formidle kunnskap i (22). Veiledningen følger et tradisjonelt mønster hvor strategi for læring trer frem som mesterens tålmodige forklaring og demonstrasjon av god praksis. Dette legger grunnlaget for studentens forsøk på å reprodusere mesterens beskrivelse (23). Det er viktig å merke seg at mesterlære ikke utelukkende handler om mekanisk innøving av tekniske ferdigheter. Innøving eller automatisering av handlingsmønstre skal frigjøre energi og tankekraft til å gjøre nye observasjoner og åpner muligheter til variasjon og alternative handlingsmønstre (20). Kravet til kommunikasjonskompetanse er knyttet til å vise og verbalisere håndlaget og reflektere over den utførte handlingen.
Handlings- og refleksjonsmodellen ble lansert i 1980-årene, som et alternativ til mesterlære. En grunnleggende tanke var å styrke forholdet mellom tenkning og handling i opplæringen av profesjonelle yrkesutøvere. Dette skulle skape grobunn for profesjonell utvikling og kompetent yrkesutøvelse (21, 23). Et karakteristisk trekk ved reflekterende veiledning er vekten på den likeverdige samtalen mellom profesjonelle yrkesutøvelse, som typisk vil være skilt i tid og rom fra de arbeidsoppgavene som arbeidet omfatter (23). Studenten har i stor grad frihet til å velge samtalens mål og innhold og hvilke konklusjoner som skal trekkes. Veilederens egne erfaringer og yrkesfaglige kompetanse er en sentral del av det helhetlige grunnlaget for veiledningsprosessen. Kravet til kommunikasjonskompetanse er sentralt i denne modellen. Det gjelder å opprette god og trygg relasjon til studenten og kunne stille gode spørsmål.
En tilnærming til operasjonalisering av kommunikasjon og samspill i veiledning som har vist seg å være fruktbar, springer ut fra transaksjonsanalyse (2427). Transaksjonsanalyse (TA) som en kommunikasjonsteori kan hjelpe mennesker å bli mer bevisst på sin egen adferd og samspill med andre mennesker (28). TA som kommunikasjonsteori har vist seg å kunne belyse mellommenneskelig samhandling og kommunikasjon på en relevant måte, og har blitt anvendt i forskning både i helsefag (27) og i radiografi (24-26). I TA kommer menneskets samhandling med andre til uttrykk gjennom de fem kommunikasjonsstiler: støttende forelder, kontrollerende forelder, voksen, fritt barn og tilpasset barn. Kommunikasjonsstilen støttende forelder påvirkes av verdiene, holdningene og normene som vi under oppveksten har lært av foreldre, lærere og venner, og kommer til utrykk når vi for eksempel gir ros og oppmuntrer oss selv eller andre. Kontrollerende forelder kommer til uttrykk når vi for eksempel kr
Gå til medietBakgrunn
En bachelorgrad i radiografi er en treårig utdanning og består av hovedemnene radiograffaglig bildeframstilling og behandling, samfunnsvitenskapelige, naturvitenskapelige og humanistiske emner, og klinisk praksis (1). Praksisstudier i kliniske avdelinger er obligatoriske og utgjør en tredjedel av studiet. Praksisstudier skal bidra til økt forståelse for sammenhengen mellom teori og praksis (1). I praksisstudier blir studentene tildelt en veileder, som studentene i hovedsak følger i hans/hennes profesjonsutøvelse. Studentene blir innlemmet i arbeidsfellesskapet, og praksisveileder skal tilrettelegge for at studenten oppnår læringsutbytter gitt av utdanningsinstitusjonen. Praksis er fordelt over flere perioder med ulik varighet gjennom alle tre studieårene. Praksisstudiene utgjør totalt 40 uker og 60 studiepoeng (1). Klinisk praksis oppleves ofte som utfordrende, uforutsigbar og kan være stressende for studentene (2). Det forventes at studentene tilpasser seg ulike miljøer, kulturer og de ansattes personlighet, undervisningsog kommunikasjonsstil (3, 4).
I praksisstudier har radiografstudentene krav på en kvalifisert veileder, men det har tidligere ikke vært noen felles forståelse innen helsefagutdanningene hva en kvalifisert praksisveileder skal ha av teoretisk og praktisk bakgrunn (5). Det har nå kommet forslag om formell veiledningskompetanse, definert med læringsutbytter og tilsvarende minimum 10 studiepoeng, selv om det foreløpig ikke finnes noen plan for hvordan dette skal gjennomføres (6). I sykepleiefaget er kravet til praksisveileder minst ett års klinisk erfaring og generell kompetanse for å vurdere studentenes faglige utvikling (7). Det oppfordres til at veiledere har relevante kvalifikasjoner og ferdigheter før de påtar seg ansvar som klinisk praksisveileder (8). I radiografifaget eksisterer det foreløpig ikke et slikt kvalifikasjonskrav til praksisveileder. I en slik uformell setting er det mindre søkelys på forberedelse til veilederrolle og organisatoriske forhold, og desto mer er overlatt til individuelle forutsetninger og interesser (9, 10). Mye av læringen foregår gjennom daglig yrkesutøvelse. Studentdeltakelsen kan være tilfeldig og ustrukturert, samtidig som læringsarenaen er kompleks (11, 12).
På grunn av den mellommenneskelige dynamikken har forholdet student/veileder fått stor oppmerksomhet. Likevel har det vært skrevet lite om profesjonelle veiledningsrelasjoner innen radiografi (13). Kvaliteten på forholdet mellom student og praksisveileder påvirker studentens læringsutfall direkte (14). Om relasjonen mellom student og praksisveileder skal gjenspeile undervisning og læring som finner sted, må begge parter ha en aktiv samhandling (15). En god relasjon bidrar til å gi studenter tro på egne ressurser og skaper tillit i veiledningsforholdet (16). God samhandling mellom student og praksisveileder bygger på kommunikasjonsferdigheter (16), og effektiv kommunikasjon er en forutsetning for en vellykket praksis (17). Studenters læringsprosesser påvirkes således av relasjonen de har til sin praksisveileder. Studier har vist at det er en sammenheng mellom kommunikasjon og tilfredshet mellom student og veileder (18, 19).
Hvordan veileder forholder seg til studenten, og hvordan veileder og student kommuniserer og samhandler, legger grunnlaget for veiledningens fremdrift og progresjon (20). Det finnes flere ulike syn på veiledning, men to av hovedmodellene er mesterlære og handlings- og refleksjonsmodellen, hvor den ene fokuserer på handlingsnivå, og den andre på refleksjon over handling (21).
Mesterlære kan dateres tilbake til middelalderen, der veilederen er ekspert på det han skal lære bort og formidle kunnskap i (22). Veiledningen følger et tradisjonelt mønster hvor strategi for læring trer frem som mesterens tålmodige forklaring og demonstrasjon av god praksis. Dette legger grunnlaget for studentens forsøk på å reprodusere mesterens beskrivelse (23). Det er viktig å merke seg at mesterlære ikke utelukkende handler om mekanisk innøving av tekniske ferdigheter. Innøving eller automatisering av handlingsmønstre skal frigjøre energi og tankekraft til å gjøre nye observasjoner og åpner muligheter til variasjon og alternative handlingsmønstre (20). Kravet til kommunikasjonskompetanse er knyttet til å vise og verbalisere håndlaget og reflektere over den utførte handlingen.
Handlings- og refleksjonsmodellen ble lansert i 1980-årene, som et alternativ til mesterlære. En grunnleggende tanke var å styrke forholdet mellom tenkning og handling i opplæringen av profesjonelle yrkesutøvere. Dette skulle skape grobunn for profesjonell utvikling og kompetent yrkesutøvelse (21, 23). Et karakteristisk trekk ved reflekterende veiledning er vekten på den likeverdige samtalen mellom profesjonelle yrkesutøvelse, som typisk vil være skilt i tid og rom fra de arbeidsoppgavene som arbeidet omfatter (23). Studenten har i stor grad frihet til å velge samtalens mål og innhold og hvilke konklusjoner som skal trekkes. Veilederens egne erfaringer og yrkesfaglige kompetanse er en sentral del av det helhetlige grunnlaget for veiledningsprosessen. Kravet til kommunikasjonskompetanse er sentralt i denne modellen. Det gjelder å opprette god og trygg relasjon til studenten og kunne stille gode spørsmål.
En tilnærming til operasjonalisering av kommunikasjon og samspill i veiledning som har vist seg å være fruktbar, springer ut fra transaksjonsanalyse (2427). Transaksjonsanalyse (TA) som en kommunikasjonsteori kan hjelpe mennesker å bli mer bevisst på sin egen adferd og samspill med andre mennesker (28). TA som kommunikasjonsteori har vist seg å kunne belyse mellommenneskelig samhandling og kommunikasjon på en relevant måte, og har blitt anvendt i forskning både i helsefag (27) og i radiografi (24-26). I TA kommer menneskets samhandling med andre til uttrykk gjennom de fem kommunikasjonsstiler: støttende forelder, kontrollerende forelder, voksen, fritt barn og tilpasset barn. Kommunikasjonsstilen støttende forelder påvirkes av verdiene, holdningene og normene som vi under oppveksten har lært av foreldre, lærere og venner, og kommer til utrykk når vi for eksempel gir ros og oppmuntrer oss selv eller andre. Kontrollerende forelder kommer til uttrykk når vi for eksempel kr
