Natur & miljø
10.11.2021
Pernille Hansen lider verken av klimaangst eller miljødepresjon. Hun er overbevist om at det skyldes at hun alltid har stått på for naturen og miljøet - en oppskrift hun anbefaler på det varmeste!
Det er lett å legge merke til Naturvernforbundets nestleder, med sine rosa hårlokker, grønne kjole og lure smil. Hun stikker seg litt ut der hun ligger i hengekøye ved Akerselva på Grünerløkka, et av Norges tettest befolkede strøk. Det er kanskje ikke stedet de fleste forbinder med naturopplevelser, men for Pernille Hansen er det kortreist lykke.
- Ja, her har jeg slått leir før, man skal ikke lenger ut for å komme unna de største folkemengdene. Men det er enda finere hvis du sykler videre inn i Nordmarka eller Lillomarka, tipser Hansen.
Turgleden har hun alltid hatt. Som barn bodde hun i Molde, med utsikt over noen av landets flotteste fjelltopper. Det satte sine spor.
- Jeg tror ikke man kan vokse opp blant de fjellene uten å bli påvirket. Da jeg var yngre var det ikke så kult å gå på tur, men alle gjorde det likevel. Og jeg sluttet heller aldri med disse turene i fjellet, på hytta i Rondane, til fots eller på ski, sier Hansen.
Hjemme i rekkehuset var engasjementet stort og vervene mange, både innenfor politikk og naturvern. Hansens oldefar hadde verv i Naturvernforbundet hundre år før hun selv ble valgt som nestleder, og farfarens tante var selveste Kristine Bonnevie - biolog og Norges første kvinnelige professor. Det lå kanskje i kortene at Pernille Hansen skulle engasjere seg, men hva ble triggeren?
- Jeg husker jeg reagerte på hvordan de andre barna kunne kaste søppel på bakken uten å bry seg. Jeg var medlem av Blekkulf og lagde resirkulert papir hjemme med foreldrene mine, men var for beskjeden til å kjefte på dem, forteller hun.
Krigsmetaforer
I dag er Pernille Hansen ikke lenger redd for å si ifra når andre forsøpler. Eller raserer skog, vassdrag, ødelegger klimaet eller tar seg til rette i vår felles natur. Uten noen formell opplæring i pressehåndtering er hun blitt en tydelig talsperson for Naturvernforbundet, som siteres hyppig og går på direktesendt TV uten å blunke.
- Den delen av vervet synes jeg er gøy, og helt annerledes enn jobben min som språkforsker, forteller Hansen, som er førsteamanuensis i lingvistikk ved Høgskolen i Innlandet.
- Mens jeg i jobben må tenke på nyansene i hvordan jeg ordlegger meg, er det noe helt annet å snakke med journalister, påpeker hun.
Språk og ord er naturligvis noe hun er opptatt av som lingvist, og diskusjonene om klima og miljø har hun lagt merke til ofte kommer me
Gå til mediet- Ja, her har jeg slått leir før, man skal ikke lenger ut for å komme unna de største folkemengdene. Men det er enda finere hvis du sykler videre inn i Nordmarka eller Lillomarka, tipser Hansen.
Turgleden har hun alltid hatt. Som barn bodde hun i Molde, med utsikt over noen av landets flotteste fjelltopper. Det satte sine spor.
- Jeg tror ikke man kan vokse opp blant de fjellene uten å bli påvirket. Da jeg var yngre var det ikke så kult å gå på tur, men alle gjorde det likevel. Og jeg sluttet heller aldri med disse turene i fjellet, på hytta i Rondane, til fots eller på ski, sier Hansen.
Hjemme i rekkehuset var engasjementet stort og vervene mange, både innenfor politikk og naturvern. Hansens oldefar hadde verv i Naturvernforbundet hundre år før hun selv ble valgt som nestleder, og farfarens tante var selveste Kristine Bonnevie - biolog og Norges første kvinnelige professor. Det lå kanskje i kortene at Pernille Hansen skulle engasjere seg, men hva ble triggeren?
- Jeg husker jeg reagerte på hvordan de andre barna kunne kaste søppel på bakken uten å bry seg. Jeg var medlem av Blekkulf og lagde resirkulert papir hjemme med foreldrene mine, men var for beskjeden til å kjefte på dem, forteller hun.
Krigsmetaforer
I dag er Pernille Hansen ikke lenger redd for å si ifra når andre forsøpler. Eller raserer skog, vassdrag, ødelegger klimaet eller tar seg til rette i vår felles natur. Uten noen formell opplæring i pressehåndtering er hun blitt en tydelig talsperson for Naturvernforbundet, som siteres hyppig og går på direktesendt TV uten å blunke.
- Den delen av vervet synes jeg er gøy, og helt annerledes enn jobben min som språkforsker, forteller Hansen, som er førsteamanuensis i lingvistikk ved Høgskolen i Innlandet.
- Mens jeg i jobben må tenke på nyansene i hvordan jeg ordlegger meg, er det noe helt annet å snakke med journalister, påpeker hun.
Språk og ord er naturligvis noe hun er opptatt av som lingvist, og diskusjonene om klima og miljø har hun lagt merke til ofte kommer me