Tidsskrift for norsk psykologforening
02.01.2022
Selvmordsfeltet kan lære av nullvisjonen i veitrafikken. Det krever samtidig en betydelig satsning og en tilpasning til sikkerhetens egenart i psykisk helsefeltet.
Handlingsplan for forebygging av selvmord 2020-2025 innførte for første gang en nullvisjon for selvmord i Norge. Nullvisjonen formidler et verdisyn om at vi som samfunn ikke har noen å miste, skrev Solbergregjeringen. Hva nullvisjonen skal omfatte, sies det lite om. Helsepersonell vi snakker med, frykter at nullvisjonen vil bety økt bruk av tvang og enda mer krav om dokumentasjon for å holde ryggen fri. Mange opplever også manglende anerkjennelse av kompleksiteten i selvmordsproblematikken og det manglende kunnskapsgrunnlaget i selvmordsforebyggingen. Vi savner en systematisk plan for hvordan nullvisjonen skal brukes for å gi retning for arbeidet videre, og vi savner et innhold.
NULLVISJON SOM STRATEGI
Begrepet nullvisjon er hentet fra sikkerhetsfaget, og har som mål å redusere ulykker gjennom systematisk og langsiktig styring med omfattende ulykkesforebyggende tiltak. Nullvisjon innenfor veitrafikk ble innført med Nasjonal transportplan 2002-2011. I 2001 var det 275 drepte i trafikken. I 2020 var det for første gang siden 1947 færre enn 100 drepte på norske veier. Suksesshistorien med nullvisjon i veitrafikken har ofte blitt satt opp imot selvmordsforebygging, der vi ikke har sett noen nedgang i selvmordsratene de siste 15 årene. I 2018 ble selvmordstall fra den systematiske gjennomgangen av selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling offentliggjort (Walby et al., 2018). Rapporten avdekket at annenhver dag i snitt tok en pasient i psykisk helsevern livet sitt. Dette ble møtt med en åpenhet fra helsemyndighetene for å få ned selvmordstall med metoder hentet fra trafikksikkerhet, skrev NRK den 27. april i 2018 (Førland et al., 2018).
«I 2019 døde 29 personer under 30 år i trafikken. Samme år døde 148 personer under 30 år av selvmord», skriver Aftenposten den 29. mars 2021, og med innføringen av nullvisjon for selvmord skal vi nå lære av veitrafikken, opplyser Bent Høie (Røren & Aasheim, 2021).
Men satsingene er ikke sammenliknbare. Uten et innhold og en strategi fremkommer sammenlikningene med veitrafikk som en utopi med et nærmest urealistisk forenklet inntrykk av overføringsverdien mellom veitrafikk og psykisk helse. Vi vil nevne tre områder som må løftes bedre i debatten om hva nullvisjon for selvmord bør inneholde. Vi trekker veksler på studier vi har utført for å forstå fenomenet sikkerhet for pasienter innlagt i selvmordskrise.
(1) NULLVISJON I VEITRAFIKK ER MER ENN EN VERDI
Helhetlige tiltak må rettes mot der vi har kunnskap. Nullvisjon i veitrafikk bygger på tre pilarer: etikk, ethvert menneske er unikt og uerstattelig, vitenskapelighet, kunnskap skal ligge til grunn for utformingen av tiltak, og til slutt ansvar, trafikantene, myndighetene og andre som kan påvirke trafikksikkerheten, har et delt ansvar.
Handlingsplanen for forebygging av selvmord omfavner etikkpilaren, men skal vi kunne sammenlikne en nullvisjon for selvmord med veitrafikk, er det helt grunnleggende at det også jobbes systematisk med å styrke tiltak som gir effekt, der prinsippet om vitenskapelighet ligger til grunn. Det er ikke uproblematisk.
Innenfor veitrafikk har vi fått betydelig kunnskap om årsaks- og hendelseskjeder. Vi har kunnskap om at enkelttiltak, som å senke farten og bruke bilbelte, fører til reduksjon i dødsfall og hardt skadde. Dette står i stor kontrast til hva som er status for selvmordsforebygging. Her finnes ingen «midtrabatter» eller «airbagger» som kan settes inn og effektivt gi selvmordsforebyggende effekt for alle.
Vi vet ikke eksakt hva som skal til for å forhindre at en person tar livet sitt. Innenfor psykisk helsevern utføres det til daglig en rekke tiltak der vi ikke har kunnskap om effekten på selvmordsatferd. Vi har ingen kontrollerte studier som dokumenterer effekten og risikoen knyttet til observasjon av pasienter i selvmordsfare (Reen et al., 2020), og vi vet lite om hvilke pasienter som har nytte av å ha behandling under lukkede dører fremfor åpne dører. En av årsakene til usikkerhet i evidensgrunnlaget skyldes at det ikke er etisk forsvarlig å plassere individer med høy selvmordsfare i en kontrollgruppe der de ikke gis beskyttelsestiltak.
Vi har heller ingen metoder for å forutse hvilke pasienter som kommer til å ta livet sitt i sengepost. Hvert år dør om lag 25 personer av selvmord mens de er innlagt i Norge (Walby et al., 2018). Det anses statistisk å være et lavfrekvent fenomen. Hendelser med lav baserate, slik som selvmord i sengepost, lar seg med få unntak predikere. Vi har ikke støtte for å bruke risikoskalaer i selvmordsrisikovurderinger, selv om flere skalaer har relativt god sensitivitet og spesifisitet, gjør den lave baseraten at de ikke kan brukes til å identifisere pasientene
Gå til medietNULLVISJON SOM STRATEGI
Begrepet nullvisjon er hentet fra sikkerhetsfaget, og har som mål å redusere ulykker gjennom systematisk og langsiktig styring med omfattende ulykkesforebyggende tiltak. Nullvisjon innenfor veitrafikk ble innført med Nasjonal transportplan 2002-2011. I 2001 var det 275 drepte i trafikken. I 2020 var det for første gang siden 1947 færre enn 100 drepte på norske veier. Suksesshistorien med nullvisjon i veitrafikken har ofte blitt satt opp imot selvmordsforebygging, der vi ikke har sett noen nedgang i selvmordsratene de siste 15 årene. I 2018 ble selvmordstall fra den systematiske gjennomgangen av selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling offentliggjort (Walby et al., 2018). Rapporten avdekket at annenhver dag i snitt tok en pasient i psykisk helsevern livet sitt. Dette ble møtt med en åpenhet fra helsemyndighetene for å få ned selvmordstall med metoder hentet fra trafikksikkerhet, skrev NRK den 27. april i 2018 (Førland et al., 2018).
«I 2019 døde 29 personer under 30 år i trafikken. Samme år døde 148 personer under 30 år av selvmord», skriver Aftenposten den 29. mars 2021, og med innføringen av nullvisjon for selvmord skal vi nå lære av veitrafikken, opplyser Bent Høie (Røren & Aasheim, 2021).
Men satsingene er ikke sammenliknbare. Uten et innhold og en strategi fremkommer sammenlikningene med veitrafikk som en utopi med et nærmest urealistisk forenklet inntrykk av overføringsverdien mellom veitrafikk og psykisk helse. Vi vil nevne tre områder som må løftes bedre i debatten om hva nullvisjon for selvmord bør inneholde. Vi trekker veksler på studier vi har utført for å forstå fenomenet sikkerhet for pasienter innlagt i selvmordskrise.
(1) NULLVISJON I VEITRAFIKK ER MER ENN EN VERDI
Helhetlige tiltak må rettes mot der vi har kunnskap. Nullvisjon i veitrafikk bygger på tre pilarer: etikk, ethvert menneske er unikt og uerstattelig, vitenskapelighet, kunnskap skal ligge til grunn for utformingen av tiltak, og til slutt ansvar, trafikantene, myndighetene og andre som kan påvirke trafikksikkerheten, har et delt ansvar.
Handlingsplanen for forebygging av selvmord omfavner etikkpilaren, men skal vi kunne sammenlikne en nullvisjon for selvmord med veitrafikk, er det helt grunnleggende at det også jobbes systematisk med å styrke tiltak som gir effekt, der prinsippet om vitenskapelighet ligger til grunn. Det er ikke uproblematisk.
Innenfor veitrafikk har vi fått betydelig kunnskap om årsaks- og hendelseskjeder. Vi har kunnskap om at enkelttiltak, som å senke farten og bruke bilbelte, fører til reduksjon i dødsfall og hardt skadde. Dette står i stor kontrast til hva som er status for selvmordsforebygging. Her finnes ingen «midtrabatter» eller «airbagger» som kan settes inn og effektivt gi selvmordsforebyggende effekt for alle.
Vi vet ikke eksakt hva som skal til for å forhindre at en person tar livet sitt. Innenfor psykisk helsevern utføres det til daglig en rekke tiltak der vi ikke har kunnskap om effekten på selvmordsatferd. Vi har ingen kontrollerte studier som dokumenterer effekten og risikoen knyttet til observasjon av pasienter i selvmordsfare (Reen et al., 2020), og vi vet lite om hvilke pasienter som har nytte av å ha behandling under lukkede dører fremfor åpne dører. En av årsakene til usikkerhet i evidensgrunnlaget skyldes at det ikke er etisk forsvarlig å plassere individer med høy selvmordsfare i en kontrollgruppe der de ikke gis beskyttelsestiltak.
Vi har heller ingen metoder for å forutse hvilke pasienter som kommer til å ta livet sitt i sengepost. Hvert år dør om lag 25 personer av selvmord mens de er innlagt i Norge (Walby et al., 2018). Det anses statistisk å være et lavfrekvent fenomen. Hendelser med lav baserate, slik som selvmord i sengepost, lar seg med få unntak predikere. Vi har ikke støtte for å bruke risikoskalaer i selvmordsrisikovurderinger, selv om flere skalaer har relativt god sensitivitet og spesifisitet, gjør den lave baseraten at de ikke kan brukes til å identifisere pasientene
