Sykepleien
16.06.2022
Hun sto klar med smittevernutstyret på riktig plass da den aller første av Norges koronapasienter var på vei inn med ambulansen. Nå, vel to år etterpå, har Elisabeth Aarseth Plassen erfart hvordan det er å jobbe med avstand.
Det å kunne gi en kollega en klem etter en tøff arbeidsdag. Det å kunne gi pårørende en støttende hånd på skulderen eller holde rundt en livredd pasient. Nå ser jeg så tydelig hva det betyr.
Elisabeth Aarseth Plassen blir litt grøtete i stemmen. Hun ser tilbake på de to mest hektiske årene i sin sykepleierkarriere. Det har vært en del vanskelige dager på jobb med mange dårlige pasienter, redde fordi de ikke fikk puste og usikre på hvor syke de ville bli.
- Jeg husker en spesiell vakt. Vi sto der med en kjempedårlig pasient, og det var ikke plass på intensiven. Vi spurte oss hvordan det skal gå med henne og var kjempebekymret. Det var tårer, pårørende kom, så måtte vi stå der bak visir og full smittedrakt og si, på avstand: Hvordan går det med deg? Det er i slike situasjoner jeg har kjent på kroppen hvor mye det fysiske betyr, sier hun.
Det har også vært litt stusslig å ikke kunne spise felles lunsj med kollegaene for å holde avstand.
- Denne tiden har vært så spesiell for alle. Vi har trengt å støtte hverandre, så noen ganger har det faktisk blitt en «ulovlig» klem, innrømmer hun.
Først i mars i år kunn
Gå til medietElisabeth Aarseth Plassen blir litt grøtete i stemmen. Hun ser tilbake på de to mest hektiske årene i sin sykepleierkarriere. Det har vært en del vanskelige dager på jobb med mange dårlige pasienter, redde fordi de ikke fikk puste og usikre på hvor syke de ville bli.
- Jeg husker en spesiell vakt. Vi sto der med en kjempedårlig pasient, og det var ikke plass på intensiven. Vi spurte oss hvordan det skal gå med henne og var kjempebekymret. Det var tårer, pårørende kom, så måtte vi stå der bak visir og full smittedrakt og si, på avstand: Hvordan går det med deg? Det er i slike situasjoner jeg har kjent på kroppen hvor mye det fysiske betyr, sier hun.
Det har også vært litt stusslig å ikke kunne spise felles lunsj med kollegaene for å holde avstand.
- Denne tiden har vært så spesiell for alle. Vi har trengt å støtte hverandre, så noen ganger har det faktisk blitt en «ulovlig» klem, innrømmer hun.
Først i mars i år kunn
