Fagpressenytt

Frem til nå har vi lagt stein på stein og følt at det er vi selv som utvikler stedet.
Dette forteller keramiker, kunstner og henningsværing Cecilie Haaland. Mens hun snakker, spilles dunkende elektronisk musikk fra DJ-bordet utover den svære grusplassen ved den solglitrende sjøen i sentrum av Henningsvær. Mengder med unge folk sitter fordelt på småbord med håndbrygga øl. Og på menyen: wontonsuppe, sursøte nudler og bubble roda. En kinesisk kokk har denne juni-uka «kitchen takeover» på Trevarefabrikken, den gamle verksteds- og tranfabrikken som de siste åtte åra gradvis har blitt pussa opp og omgjort til en «kulturell hub» i fiskeværet, med musikk, yoga, badstue, overnatting, pizzaovn, restaurant, bar og kafé. Andreas Alfsen er en av de fire unge bergenserne som nærmest snubla over bygningen i 2014. De kjøpte den og har siden bodd i Henningsvær og jobbet sesongbasert: oppussing på vinteren, drift på sommeren. Klemt imellom hektisk planlegging av den forestående sommersesongen, viser Alfsen det siste som er på gang. I andre etasje var det en gang hvalspekkoker og leverbasseng, nå byttes gaks og tran ut med vin idet det gamle trandamperiet bygges om til en strøken, lys vinbar.
For en ny type «art» har funnet veien til det tradisjonsrike fiskeværet Henningsvær i Lofoten: kjøpesterk ungdom på jakt etter fest. Støy, trengsel og teltkaos har ført til diskusjoner om lokal stedsutvikling som har nådd helt til rikspressen: Hvordan balanserer man masseturisme med et levende lokalsamfunn og vital fiskerinæring?
I 2020 toppa det seg under festivalen Trevarefest. «Det klikka helt. De som egentlig skulle til Magaluf kom hit», forteller en ansatt ved Trevarefabrikken og minnes hvordan det i «Norgesferiesommeren» på en onsdag kom 300 mennesker, og at folk kom klatrende ned fra berget på baksida da de stengte av området. Ikke så rart at det er delte meninger om «Magaluf-stemningen» i fiskeværet. Det er likevel noe annet enn «invasjonen» av unge hipstere sørfra som bekymrer Cecilie Haaland.
- Her har det skjedd som på mange andre steder som blir kule: det kommer utviklere utenfra og de kommer med en holdning om at «nå skal vi skal hjelpe dere å utvikle dette stedet». En litt nedlatende holdning. Vi er jo ikke dumme her oppe. Vi skjønner at de er ute etter å tjene mest mulig penger. Vi trenger ikke hjelp, vi vil ha samarbeid, sier Haaland.
Hun ramser opp en rekke store, nye byggeprosjekter i Henningsvær: Fiskebruk blir kule lodger, det etableres et utalls timeshare-leiligheter, Classic Norway bygger et svært hotell, eiendomsinvestorer kjøper opp brygger og lager firmahytter og på Sauøya etableres det et nytt hyttefelt. «Dette kommer, og det må vi bare forholde oss til», sier Haaland med en pragmatisk ro. Samtidig utøver hun et sterkt engasjement for å hindre at utviklingen skal fortsette på den samme måten.
Opprinnelig skulle Haaland, som «alle andre», bare bo i Lofoten i ett år, oppleve lyset, mørket og stillheten. Sammen med en glassblåservenninne kjøpte hun som 25-åring ei diger brygge i Henningsvær. Det regna gjennom taket og hele konstruksjonen var skeiv etter en sprengladning under krigen: «Dokker har kasta pænga på havet» formante en lokal eiendomsmegler og spådde at Henningsvær kom til å dø ut.
Det var tretti år siden. Nå er det motsatte i ferd med å skje. Henningsvær har både en levende og lokal fiskerinæring - og en turistindustri som er i ferd med å ta helt av. Hvordan håndterer man egentlig dette som stedsutvikling?
Det spørsmålet krever flere svar fra flere ulike personer. Men la oss først ta et steg tilbake og se på hva Henningsvær egentlig er for noe.

Den ytterste, nøgne ø. Via en smal og humpete avstikker omtrent midtveis på europaveien som strekker seg langs øygruppa Lofoten, avløses de bratte fjellsidene til slutt av et åpent hav. Og klemt imellom bergveggene og Vestfjorden: ei klynge av små, dels tett bebygde øyer som utgjør fiskeværet og tettstedet Henningsvær. Det er ikke utenkelig at nettopp denne plassen har gitt opphavet til fortell