Fagpressenytt

I arkitekturkritikken er det nærliggende å først og fremst avdekke de estetiske og funksjonelle kvalitetene ved et prosjekt. I det nye kvenmuseet vil jeg allikevel begynne med en mindre åpenbar og mer svevende verdi: arkitekturens symbolikk.
Da Norconsult med Rintala Eggertsson Architects som underkonsulent fikk oppdraget med å tegne det nye museet i Øst-Finnmark, forelå oppgaven som en kombinasjon av transformasjon og et tilbygg. Den nye delen er oppført i tre inntil en eksisterende teglbygning som lenge huset NRKs første distriktskontor.
Akkurat denne koblingen tilfører det nye museet et betydelig immaterielt lag. For da NRK 17. mai 1934 med pomp og prakt åpnet sin første filial utenfor Oslo - kun ett år etter at hovedkvarteret på Marienlyst var ferdigstilt - var det spesielt én sentral funksjon Vadsø-kontoret skulle fylle, nemlig rollen som kulturelt grensevern. I nasjonalstatsbyggingens navn ble den desentraliserte, statlige institusjonen et ledd i fornorskningen av samer, kvener og norskfinner, det hele forsterket av en forsvarspolitisk oppfatning som regjerte på begynnelsen av 1900-tallet, kalt «den finske fare».
Norske myndigheter fryktet finsk ekspansjon i nordområdene og man antok at positive relasjoner til mennesker og kultur i Finland ville svekke den norske nasjonalfølelsen og forsvarsviljen. Det ledet til norsketnisk bureisning i Pasvik, motstand mot veibygging mellom Nord-Norge og Nord-Finland, og altså etableringen av rikskringkasteren som kulturelt grensevern i Vadsø, et område med en stor finskspråklig minoritet.
«Lille Marienlyst», ble bygningen kalt, der den lå flankert av to høyreiste radiomaster. Bygningen ble bombet under krigen og gjenreist i 1949, som en påkostet teglbygning med funksjonalistiske trekk, signert arkitekt Henrik L. Kjær.
Først utpå 70-tallet kom NRK i gang med sendinger på samisk og finsk, en begynnelse på avslutningen av assimileringspolitikken og en anerkjennelse av urfolk og minoriteters språk og kultur. Dette markerer også starten på en vei som kan sies å lede til 2018, da museet etter mange års innsats fra de ansatte, kommunen og politikere til slutt fikk bevilget penger over statsbudsjettet som et uunnværlig økonomiske løft for realiseringen av et nytt museumsbygg. Den politiske og økonomiske prioriteringen kan betraktes som en nødvendig anerkjennelse av mange års forsømmelse og overgrep mot minoritetskulturene.
«Historiens ironi», kalte historiker Einar Niemi det, da han under det nye museets storstilte åpningsuke i august understreket nettopp den symbolske betydningen av at bygningen i dag er inntatt av den samme kulturen og folket som byggets første institusjon hadde som intensjon å undertrykke og fornorske.

Det tradisjonelle Varangerhuset på stålramme.
Da kommunen lyste ut arkitekturkonkurranse for museet første gang, i 2004, var det som en nybygning i sentrum av Vadsø. Vinneren ble «Museums of Ideas» av arkitektkontoret A-lab, fire lukkede volumer oppført forskjøvet i forhold til hverandre i et høyreist tårn. For stram økonomi gjorde at prosjektet, som ble beskrevet som et «signalbygg» og «arkitektonisk landemerke», ble skrinlagt og det var et nytt konk