Arkitektur N
28.10.2022
Hva kan egentlig minnestedet ved Utøya tilføre et allerede symbolmettet landskap? Et landskap der hendelsene ikke lenger lar seg viske vekk fra stedene der de utspilte seg - bortsett fra med aktiv hjelp fra glemsel og likegyldighet?
22. juli 2011 begynte nok for de fleste som en helt vanlig dag. Selv vurderte jeg å ta en tur innom en fotobutikk i nærheten av Youngstorvet. Men arbeidsdagen gikk og timene strakk ikke til. Det fikk bli en annen gang.
Da vi sto opp dagen etter, ble vi introdusert for steder som Kafébygget, Teltplassen, Kjærlighetsstien, Bolsjevika, Stoltenberget, Pumpehuset, Utvika camping, Vanførehjemmet og Storøya bru. I løpet av få timer ble alle disse stedene knyttet til en ugjerning som den dag i dag ikke lar seg forklare eller forstå. Samtidig tok stedene form som materielle holdepunkter i det kollektive minnet. Handlinger, tanker og områder ble samlet i et helt nytt landskap.
Natten mellom 22. og 23. juli 2011 var dette landskapet ennå i emning. Regjeringskvartalet lå utbombet, det ble meldt om skyting på Utøya, rikskringkasterens helikopter sirklet over åstedet, politiet lette etter brukbare båter, naboer på Utøystranda rykket ut for å redde ungdommer på flukt.
Alle disse hendelsene foregikk samtidig. Hvert enkelt menneske tok del i hendelsene på hvert sitt sted; Noen satt foran fjernsynet på Hamarøy eller Ås, noen svømte i Holsfjorden, én skjøt målrettet på sine medmennesker, noen lette etter en gummibåt ved et oppmøtested, noen sikret en ruin i regjeringskvartalet... Tidligere hadde ingen av disse stedene hatt noe som helst med hverandre å gjøre. Men akkurat i disse timene ble den enkeltes handlinger dratt inn i et felles hendelsesforløp som tilfeldig, motvillig og uomgjengelig brakte hver og en av dem, og stedene de fant sted på, sammen i et felles og delt landskap. I ettertid har store deler av den offentlige samtalen foregått med dette landskapet som omdreiningspunkt.
Minnestedet. 18. juni 2022 åpnet det offisielle minnestedet på Utøykaia etter en lang og delvis konfliktfylt tilblivelseshistorie. En vakker kveld i overgangen mellom sommer og høst møter jeg Beate Hølmebakk og Per Tamsen her. De har i fire år jobbet med minnestedet. Oppdraget ble tildelt gjennom blant annet oppdragsbeskrivelse og intervju. Noen skisser eller utkast til selve minnesmerket forelå ikke før det var gått ett år. Da hadde man gjennomført en omfattende medvirkningsprosess med mange forskjellige grupper av pårørende. Dessuten bidro statens kunstorgan, KORO, med faglige råd. Utformingen av stedet skulle dermed både ta hensyn til de pårørendes personlige minner og de mer allmennmenneskelige og eksistensielle trekkene ved tragedien.
Først som et resultat av denne ett år lange prosessen ble det i juni 2019 lagt frem et skisseprosjekt som i store trekk tilsvarer det ferdige minnestedet. «Det skulle være et minnested og ikke bare et minnesmerke», understreker Beate Hølmebakk. Materialbruk og sammenhengen med omgivelsene var vesentlige. «Se der», sier Per Tamsen, og peker opp mot stuprekken på Krokskogen og bort på bronsesøylene. Kveldssolen står rett inn fra vest og gir et blankt gjenskinn i så vel berget som metallet. «Det var viktig for oss å legge minnestedet helt nede ved stranden. Her ble ofrene tatt imot og tatt vare på. Det var her hendelsene fant sted, og det var herfra bildene av ofrene ble formidlet til oss, forklarer arkitektene.»
På 75 av de 77 bronsesøylene i strandkanten er det felt inn navn og alder på ofrene. Tekst og tall står på høyde med 10-årsflommen i Tyrifjorden. De første åtte søylene bærer navnet til ofrene i regjeringskvartalet. De resterende navngir de drepte på Utøya. De er nevnt i alfabetisk rekkefølge. Søylene med navn på ofrene fra regjeringskvartalet begynner ved parkeri
Gå til medietDa vi sto opp dagen etter, ble vi introdusert for steder som Kafébygget, Teltplassen, Kjærlighetsstien, Bolsjevika, Stoltenberget, Pumpehuset, Utvika camping, Vanførehjemmet og Storøya bru. I løpet av få timer ble alle disse stedene knyttet til en ugjerning som den dag i dag ikke lar seg forklare eller forstå. Samtidig tok stedene form som materielle holdepunkter i det kollektive minnet. Handlinger, tanker og områder ble samlet i et helt nytt landskap.
Natten mellom 22. og 23. juli 2011 var dette landskapet ennå i emning. Regjeringskvartalet lå utbombet, det ble meldt om skyting på Utøya, rikskringkasterens helikopter sirklet over åstedet, politiet lette etter brukbare båter, naboer på Utøystranda rykket ut for å redde ungdommer på flukt.
Alle disse hendelsene foregikk samtidig. Hvert enkelt menneske tok del i hendelsene på hvert sitt sted; Noen satt foran fjernsynet på Hamarøy eller Ås, noen svømte i Holsfjorden, én skjøt målrettet på sine medmennesker, noen lette etter en gummibåt ved et oppmøtested, noen sikret en ruin i regjeringskvartalet... Tidligere hadde ingen av disse stedene hatt noe som helst med hverandre å gjøre. Men akkurat i disse timene ble den enkeltes handlinger dratt inn i et felles hendelsesforløp som tilfeldig, motvillig og uomgjengelig brakte hver og en av dem, og stedene de fant sted på, sammen i et felles og delt landskap. I ettertid har store deler av den offentlige samtalen foregått med dette landskapet som omdreiningspunkt.
Minnestedet. 18. juni 2022 åpnet det offisielle minnestedet på Utøykaia etter en lang og delvis konfliktfylt tilblivelseshistorie. En vakker kveld i overgangen mellom sommer og høst møter jeg Beate Hølmebakk og Per Tamsen her. De har i fire år jobbet med minnestedet. Oppdraget ble tildelt gjennom blant annet oppdragsbeskrivelse og intervju. Noen skisser eller utkast til selve minnesmerket forelå ikke før det var gått ett år. Da hadde man gjennomført en omfattende medvirkningsprosess med mange forskjellige grupper av pårørende. Dessuten bidro statens kunstorgan, KORO, med faglige råd. Utformingen av stedet skulle dermed både ta hensyn til de pårørendes personlige minner og de mer allmennmenneskelige og eksistensielle trekkene ved tragedien.
Først som et resultat av denne ett år lange prosessen ble det i juni 2019 lagt frem et skisseprosjekt som i store trekk tilsvarer det ferdige minnestedet. «Det skulle være et minnested og ikke bare et minnesmerke», understreker Beate Hølmebakk. Materialbruk og sammenhengen med omgivelsene var vesentlige. «Se der», sier Per Tamsen, og peker opp mot stuprekken på Krokskogen og bort på bronsesøylene. Kveldssolen står rett inn fra vest og gir et blankt gjenskinn i så vel berget som metallet. «Det var viktig for oss å legge minnestedet helt nede ved stranden. Her ble ofrene tatt imot og tatt vare på. Det var her hendelsene fant sted, og det var herfra bildene av ofrene ble formidlet til oss, forklarer arkitektene.»
På 75 av de 77 bronsesøylene i strandkanten er det felt inn navn og alder på ofrene. Tekst og tall står på høyde med 10-årsflommen i Tyrifjorden. De første åtte søylene bærer navnet til ofrene i regjeringskvartalet. De resterende navngir de drepte på Utøya. De er nevnt i alfabetisk rekkefølge. Søylene med navn på ofrene fra regjeringskvartalet begynner ved parkeri
