Det er en etisk utfordring for helsepersonell å ta beslutninger om å starte, fortsette eller avslutte livsforlengende behandling i møte med alvorlig syke pasienter. Selv om det er behandlingsansvarlig lege som tar den endelige beslutningen, har sykepleiere ansvaret for at omsorgen for pasienten blir best mulig når livet går mot slutten. Da bør vi også kjenne til den nasjonale veilederen som skal hjelpe oss når vi står i disse vanskelige situasjonene.
Noen av de vanligste og vanskeligste etiske utfordringene i helsetjenesten er knyttet til livsforlengende behandling av alvorlig syke pasienter med dårlig prognose. Slike utfordringer er også en av problemstillingene som oftest blir drøftet i kliniske etikkomiteer (1).
Helsedirektoratet har utarbeidet en egen veileder for beslutninger om å begrense livsforlengende behandling (2). Denne veilederen presenterer og drøfter på en god måte tiltak i forbindelse med beslutninger som begrenser livsforlengende behandling.
En slik problemstilling er svært vanlig. Likevel er min erfaring når jeg underviser sykepleiere og annet helsepersonell, at få er klar over at det finnes en nasjonal veileder. Og enda færre bruker veilederen i praksis.
Sykepleiere har en viktig rolle i beslutningsprosessen
Selv om det ikke er sykepleiere som tar den endelige beslutningen om livsforlengende behandling, har vi en viktig rolle i beslutningsprosessen. Den ansvarlige legen, som tar den endelige beslutningen, er helt avhengig av sykepleierens observasjoner og vurderinger for å kunne ta en god beslutning. Vi som sykepleiere bør involvere oss mer i disse beslutningene og dermed også kjenne til den nasjonale veilederen og vite hva den anbefaler.
Sykepleiere bør kjenne til den nasjonale veilederen og vite hva den anbefaler.
I denne utgaven av etikkspalten ønsker jeg derfor å gi en komprimert innføring i hva som står i den nasjonale veilederen. Jeg vil også knytte det veilederen anbefaler til de fire medisinsk-etisk
