Bedre Skole
27.05.2022
Gjennom å legge mindre vekt på hva man gjør, og mer vekt på hvorfor og hvordan, kan kroppsøvingsfaget oppfylle kravene i fagfornyelsen. Dette vil kunne utfordre både elever og lærere som har etablerte forventninger til hva kroppsøving skal være.
Kroppsøvingsfaget har tradisjonelt blitt sett på som et aktivitetsfag (Moen mfl., 2018), en pause i hverdagen (Kvam, 2020). Det er også uklare grenser mellom aktivitetstiltaket fysak og undervisningsfaget (Kunnskapsdepartementet, 2019; Mong, 2019; Lyngstad, 2019). Men med fagfornyelsen har læringsfokuset i kroppsøving blitt tydeligere, noe som igjen åpner for større muligheter til å utnytte kroppsøvingsfagets potensial som en arena for demokratiopplæring. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom ett av fagets kjerneelementer, deltaking og samspel i bevegelsesaktivitetar, og gjennom det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap. Denne artikkelen vil derfor se nærmere på hvordan deler av skolens demokratiopplæring kan realiseres i kroppsøvingsfaget. Men først litt om bakgrunnen for at demokrati og medborgerskap mer enn noen gang er blitt en viktig del av utdanningen i skolen.
Demokratiets utfordringer
Det er mange grunner til å være bekymret over folkestyrets tilstand i de liberale demokratiene for tida. Dalende tillit til samfunnsinstitusjonene, demokratiets manglende evne (så langt) til å løse miljøkrisa og et økende antall unge som føler seg marginalisert i storsamfunnet, med storminga av den amerikanske kongressen 6. januar 2021 som et (foreløpig) dystert høydepunkt, vitner om et demokrati som står overfor store utfordringer. Og da har vi ikke en gang nevnt Putins forsøk på å demontere demokratiet i Øst-Europa. Finn Olstad (2014) skriver i boka Det farlige demokratiet at vi lever i en post-demokratisk tidsalder. Post-demokratiet karakteriseres ved at «vanlige folk» (som det heter i Hurdalsplattformen, Regjeringen.no, 2021) oppfatter samfunnsdebatten som et intellektuelt spill mellom politikere, storkapitalen, «den intellektuelle prateklassen», tankesmier, spinndoktorer og de politisk korrekte, den såkalte woke-generasjonen. Disse gruppene får boltre seg fritt i samfunnsdebatten og setter dermed dagsorden. Resultatet blir at nye valg og regjeringer kommer og går, mens folk flest opplever politikken som et spill de verken kan påvirke eller opplever at angår deres hverdag (Olstad, 2014). Det er lett å forstå at dette fører til en utbredt følelse av maktesløshet og apati i møte med de etablerte demokratiske institusjonene. I stedet for å engasjere seg i demokratiske prosesser søker mange inn i kommentarfeltene der konspirasjonsteorier og kynisme råder grunnen. Resultatet blir at meningsmotstandere ikke møtes på samme arena for å kommunisere som likeverdige parter gjennom «en herredømmefri diskurs» (Habermas, 1999a). Når motdebattanter ikke møtes på felles arenaer, bygges det opp fiendebilder i stedet for tillit, noe som er ødeleggende for et åpent liberalt demokrati. Man kan si at «vanlige folk» og elitene opererer i parallelle diskursive kretsløp, der meningsmotstandere blir fremmede for hverandre, og der uenighet virker splittende. Alternativet er å skape mulighet for samfunnsintegrasjon, som er idealet for det deliberative demokratiet (Habermas, 1999b), og som det er skolen oppgave å bidra til, bevare og utvikle (Volckmar, 2016). Dersom folkestyret skal makte å møte disse utfordringene, er skolen nødt til å utdanne nye generasjoner som har demokratiske ferdigheter, som ønsker å ta aktivt del i utformingen av egne liv, og som i tillegg opplever at de har sjølbestemmelse og autonomi til dette ( Jordet, 2020).
Skolens samfunnsoppdrag
Den norske grunnskolen er nasjonens viktigste samfunnsintegrerende institusjon (Volckmar, 2016). Fordi skolen omfatter alle, er den tildelt en sentral rolle i demokratiopplæringa, hvilket både den generelle delen (Kunnskapsdepartementet, 2017) og fagplanene i læreplanen tydelig uttrykker. Mange vil kanskje spørre hvor kroppsøvingsfaget skal komme inn i dette bildet, og et slikt spørsmål er lett å forstå. Kroppsøving har jo tradisjonelt blitt oppfattet som et aktivitetsfag basert på idrett og helse (Moen mfl., 2018; Lyngstad, 2019). Men med en tydeligere innretning mot læring, danning og utvikling av kompetanse i planverket (Utdanningsdirektoratet, 2020) har kroppsøvingsfaget fått en tydeligere rolle inn mot skolens demokratibyggende samfunnsoppdrag. I overordnet del av læreplanen slås det fast at kompetanse i fagene, foruten kunnskap og ferdigheter, også skal omfatte forståelse, evne til kritisk tenkning og refleksjon (Kunnskapsdepartementet, 2017). Jeg vil her se nærmere på hvordan denne innretninga av kroppsøvingsfaget kommer til uttrykk gjennom kjerneelementet deltaking og samspel i bevegelsesaktivitetar, og i det tverrfaglige temaet demokrati og medborgarskap (Utdanningsdirektoratet, 2020, s. 3). Jeg vil også vise til noen eksempler på hvordan dette kan se ut i praksis. Mer presist vil jeg undersøke følgende spørsmål: Hvordan kan kroppsøvingsfaget bidra til å fremme demokrati og medborgerskap i samfunnet?
Kjerneelementene, som alle
Gå til medietDemokratiets utfordringer
Det er mange grunner til å være bekymret over folkestyrets tilstand i de liberale demokratiene for tida. Dalende tillit til samfunnsinstitusjonene, demokratiets manglende evne (så langt) til å løse miljøkrisa og et økende antall unge som føler seg marginalisert i storsamfunnet, med storminga av den amerikanske kongressen 6. januar 2021 som et (foreløpig) dystert høydepunkt, vitner om et demokrati som står overfor store utfordringer. Og da har vi ikke en gang nevnt Putins forsøk på å demontere demokratiet i Øst-Europa. Finn Olstad (2014) skriver i boka Det farlige demokratiet at vi lever i en post-demokratisk tidsalder. Post-demokratiet karakteriseres ved at «vanlige folk» (som det heter i Hurdalsplattformen, Regjeringen.no, 2021) oppfatter samfunnsdebatten som et intellektuelt spill mellom politikere, storkapitalen, «den intellektuelle prateklassen», tankesmier, spinndoktorer og de politisk korrekte, den såkalte woke-generasjonen. Disse gruppene får boltre seg fritt i samfunnsdebatten og setter dermed dagsorden. Resultatet blir at nye valg og regjeringer kommer og går, mens folk flest opplever politikken som et spill de verken kan påvirke eller opplever at angår deres hverdag (Olstad, 2014). Det er lett å forstå at dette fører til en utbredt følelse av maktesløshet og apati i møte med de etablerte demokratiske institusjonene. I stedet for å engasjere seg i demokratiske prosesser søker mange inn i kommentarfeltene der konspirasjonsteorier og kynisme råder grunnen. Resultatet blir at meningsmotstandere ikke møtes på samme arena for å kommunisere som likeverdige parter gjennom «en herredømmefri diskurs» (Habermas, 1999a). Når motdebattanter ikke møtes på felles arenaer, bygges det opp fiendebilder i stedet for tillit, noe som er ødeleggende for et åpent liberalt demokrati. Man kan si at «vanlige folk» og elitene opererer i parallelle diskursive kretsløp, der meningsmotstandere blir fremmede for hverandre, og der uenighet virker splittende. Alternativet er å skape mulighet for samfunnsintegrasjon, som er idealet for det deliberative demokratiet (Habermas, 1999b), og som det er skolen oppgave å bidra til, bevare og utvikle (Volckmar, 2016). Dersom folkestyret skal makte å møte disse utfordringene, er skolen nødt til å utdanne nye generasjoner som har demokratiske ferdigheter, som ønsker å ta aktivt del i utformingen av egne liv, og som i tillegg opplever at de har sjølbestemmelse og autonomi til dette ( Jordet, 2020).
Skolens samfunnsoppdrag
Den norske grunnskolen er nasjonens viktigste samfunnsintegrerende institusjon (Volckmar, 2016). Fordi skolen omfatter alle, er den tildelt en sentral rolle i demokratiopplæringa, hvilket både den generelle delen (Kunnskapsdepartementet, 2017) og fagplanene i læreplanen tydelig uttrykker. Mange vil kanskje spørre hvor kroppsøvingsfaget skal komme inn i dette bildet, og et slikt spørsmål er lett å forstå. Kroppsøving har jo tradisjonelt blitt oppfattet som et aktivitetsfag basert på idrett og helse (Moen mfl., 2018; Lyngstad, 2019). Men med en tydeligere innretning mot læring, danning og utvikling av kompetanse i planverket (Utdanningsdirektoratet, 2020) har kroppsøvingsfaget fått en tydeligere rolle inn mot skolens demokratibyggende samfunnsoppdrag. I overordnet del av læreplanen slås det fast at kompetanse i fagene, foruten kunnskap og ferdigheter, også skal omfatte forståelse, evne til kritisk tenkning og refleksjon (Kunnskapsdepartementet, 2017). Jeg vil her se nærmere på hvordan denne innretninga av kroppsøvingsfaget kommer til uttrykk gjennom kjerneelementet deltaking og samspel i bevegelsesaktivitetar, og i det tverrfaglige temaet demokrati og medborgarskap (Utdanningsdirektoratet, 2020, s. 3). Jeg vil også vise til noen eksempler på hvordan dette kan se ut i praksis. Mer presist vil jeg undersøke følgende spørsmål: Hvordan kan kroppsøvingsfaget bidra til å fremme demokrati og medborgerskap i samfunnet?
Kjerneelementene, som alle
