Det er mye godt å si om mennesket, men vi har blitt for mange og for flinke på en måte som kan underminere livsgrunnlaget for kommende slekter av Homo sapiens og de millioner av andre arter vi deler planeten med. Det betyr ikke at verden går under, heller ikke menneskeheten, men vi står ved et vendepunkt.
Klima og natur henger sammen
I flere generasjoner har vi vent oss til at verden går framover, levestandarden blir bedre, kjøpekraften øker og så videre. Samtidig har det gitt en forventning om at denne linjen kan fortsette, men det kan den ikke. I alle fall ikke med en vekst som bidrar til økende nivåer av CO 2 og stadig reduksjon av natur.
For dette dreier seg ikke bare om CO 2, men også om tap av natur - natur som vi er avhengig av både for tilgang til mat og vann. Den samme naturen tar også hånd om halvparten av våre CO2-utslipp, primært gjennom plantenes fotosyntese på land og i hav.
Vi nærmer oss en situasjon hvor vi kan oppleve selvforsterkende effekter i klimasystemene, en type snøball-i-kram-snø eller domino-effekter, der det settes i gang prosesser som ikke lar seg
