Forskerforum
14.06.2023
Bente forteller at hun vokste opp i et tospråklig hjem. De voksne snakket samisk seg imellom, men til barna snakket de norsk.
For Peder i dag er det vanskelig å si konkret hvorfor det ble sånn, men han peker på bygdens historie.
- Det var så fornorsket. Det ble ikke snakket så mye samisk, det var når ungene ikke skulle forstå, sier Peder.
Peder og kona Laila fikk åtte barn, men ingen av dem snakker samisk i dag. Både Bente og lillesøsteren, Susann Funderud Skogvang, omtaler likevel samisk som hjertespråket sitt.
- Det var en trist erkjennelse av hvor lett det er å viske ut et språk. Det tar en generasjon, så er det over, sier Susann.
Mange av stedsnavnene i bygden er samiske. Moren Laila vevde gren, en spesiell teknikk som i dag anerkjennes som samisk håndverk. Men på skolen lærte de ingenting om denne historien eller språket.
Alta-oppdagelsen
I 1983 flyttet Bente til Alta for å gå på lærerhøyskolen. Byen var preget av Alta-aksjonen mellom 1979 og 1981, der organisert samisk kamp for å verne Alta-Kautokeino-vassdraget startet en politisk prosess som førte til anerkjennelse av samer som urfolk, sameloven, grunnlovsendring og opprettelsen av Sametinget i 1989.
Men det var ikke dette Bente tenkte på da hun valgte studiested. Som fotballspiller hadde Bente allerede tatt dommerkurs, og nå valgte hun byen med Nord-Norges beste fotballag for kvinner, Bossekop.
Bentes Alta-opphold ble også starten på en personlig prosess.
- Det var på lærerhøyskolen jeg for første gang lærte noe som helst om det samiske.
I biblioteket fant hun en avhandling i antropologi fra 1955 som beskriver Manndalens samiske historie og hvordan samene ikke lenger kan skilles fra andre norske.
- Da husker jeg at jeg fikk et sånt euforisk øyeblikk. Det gikk opp et lys for meg, forteller Bente med stor entusiasme.
- Jeg skal ikke si høyt at jeg har stjålet en bok, men denne boka måtte jeg ha. Der ser du veldig tydelig at en hel generasjon samer er borte. Men innbyggerne var stort sett de samme.
- Så kom jeg hjem, da hadde jeg lest boka og var veldig klar: «Jeg har funnet ut at vi er samer.»
Responsen var ikke like euforisk: «Ja, vi er kanskje det, vi er kanskje ikke det.»
Identitetsskapende kofte
Det var på et arrangement på høyskolen i Alta i 1983 Bente brukte kofte for første gang. Hun fikk låne en sjøsamisk kofte, hjemstedets kofte var gått ut av bruk. Et tiår senere ble den rekonstruert. Nå hadde også lillesøster Susann
Gå til mediet- Det var så fornorsket. Det ble ikke snakket så mye samisk, det var når ungene ikke skulle forstå, sier Peder.
Peder og kona Laila fikk åtte barn, men ingen av dem snakker samisk i dag. Både Bente og lillesøsteren, Susann Funderud Skogvang, omtaler likevel samisk som hjertespråket sitt.
- Det var en trist erkjennelse av hvor lett det er å viske ut et språk. Det tar en generasjon, så er det over, sier Susann.
Mange av stedsnavnene i bygden er samiske. Moren Laila vevde gren, en spesiell teknikk som i dag anerkjennes som samisk håndverk. Men på skolen lærte de ingenting om denne historien eller språket.
Alta-oppdagelsen
I 1983 flyttet Bente til Alta for å gå på lærerhøyskolen. Byen var preget av Alta-aksjonen mellom 1979 og 1981, der organisert samisk kamp for å verne Alta-Kautokeino-vassdraget startet en politisk prosess som førte til anerkjennelse av samer som urfolk, sameloven, grunnlovsendring og opprettelsen av Sametinget i 1989.
Men det var ikke dette Bente tenkte på da hun valgte studiested. Som fotballspiller hadde Bente allerede tatt dommerkurs, og nå valgte hun byen med Nord-Norges beste fotballag for kvinner, Bossekop.
Bentes Alta-opphold ble også starten på en personlig prosess.
- Det var på lærerhøyskolen jeg for første gang lærte noe som helst om det samiske.
I biblioteket fant hun en avhandling i antropologi fra 1955 som beskriver Manndalens samiske historie og hvordan samene ikke lenger kan skilles fra andre norske.
- Da husker jeg at jeg fikk et sånt euforisk øyeblikk. Det gikk opp et lys for meg, forteller Bente med stor entusiasme.
- Jeg skal ikke si høyt at jeg har stjålet en bok, men denne boka måtte jeg ha. Der ser du veldig tydelig at en hel generasjon samer er borte. Men innbyggerne var stort sett de samme.
- Så kom jeg hjem, da hadde jeg lest boka og var veldig klar: «Jeg har funnet ut at vi er samer.»
Responsen var ikke like euforisk: «Ja, vi er kanskje det, vi er kanskje ikke det.»
Identitetsskapende kofte
Det var på et arrangement på høyskolen i Alta i 1983 Bente brukte kofte for første gang. Hun fikk låne en sjøsamisk kofte, hjemstedets kofte var gått ut av bruk. Et tiår senere ble den rekonstruert. Nå hadde også lillesøster Susann
