Fagpressenytt

I forrige utgave av Tidsskrift for Norsk psykologforening skriver Vik om psykoterapiens etos. Det er mye ved innlegget som er prisverdig. Vik hevder at psykologien har en rekke grunnlagsproblemer. Psykologien har en rekke grunnlagsspørsmål. Noen av disse grunnlagsspørsmålene er grunnlagsproblemer - spørsmål som vi ennå ikke har identifisert gode, men prinsipielt tentative svar på.
Det er lett å slutte seg til Viks påstand om at psykoterapiens etos er konstitutivt for praksisen (Berg & Slaattelid, 2017). Det vil si at vi ikke kan drive psykoterapi uten at vi sikter mot et mål vi vurderer som bedre enn tingenes tilstand. Dette er dessverre undertematisert i dagens tenkning om psykoterapi. Dette er ikke et grunnlagsproblem, men et grunnlagsspørsmål som er håndtert på en dårlig måte. Psykoterapi er normativt - uavhengig av om vi velger å adressere normativiteten eller ikke.

SÆREGENT VERDIGRUNNLAG?
Men Vik ser ut til å ville mer. Han ønsker å identifisere en grunnetos som er konstitutivt for psykoterapi. En ting er å hevde at psykoterapi inneholder normative standarder. En annen er å si at all psykoterapi har noen fellesstandarder. Vik synes å hevde sistnevnte. Dette er ikke fellesstandarder i den forstand at grunnetosen utgjør tilstrekkelige vilkår for psykoterapi, men nødvendige vilkår. La oss ta deler av Viks argumentasjon nærmere i øyesyn.
Først hevder Vik at psykoterapiens konstitutive etos er særegen.