I en kronikk i Politiforum 20. april 2017 skriver fagdirektør i Politidirektoratet Atle Roll-Matthiesen at avkriminalisering av narkotika ikke er veien å gå. Samtidig tar han til orde for å i større grad møte rusbrukere med helsehjelp fremfor straff. Imidlertid er en ja, takk, begge deler -tilnærming til rusbruk problematisk i praksis.
Skadereduksjon, altså tiltak for å redusere helseskader hos rusbrukere, har for lengst blitt en del av norsk ruspolitikk. Dette kan for eksempel dreie seg om utdeling av rene sprøyter, etablering av sprøyterom og helseteam som driver oppsøkende arbeid overfor sårbare rusbrukere. Skadereduksjon i Norge har imidlertid hittil ikke vært et mål i seg selv, men et slags supplement i en strafferettslig tilnærming der målet er et narkotikafritt samfunn (Hauge 2000). Hvilke problemer skaper en slik kombinasjon av disse to perspektivene?
Kriminalisering av bruk kan føre til kontrollskader
I sin doktorgradsavhandling fant Nafstad (2013) at kriminalisering av bruk og besittelse av ulovlige rusmidler skaper store problemer for sårbare brukere. Brukere blir utsatt for gjentatte kontroller og bortvisninger. En konsekvens av dette er ofte at brukerne ekskluderer seg selv og fjerner seg fra områder hvor hjelpetiltak rettet mot sårbare brukere befinner seg. I enkelte situasjoner er frykten for politikontroll så stor at brukerne setter seg selv i livsfare for å få medisinert seg selv uten å bli tatt.
Et annet problem med dagens lovgiving er at det ikke skilles mellom problembrukere og sporadiske brukere som ikke har et rusproblem. Brukere skal enten straffes eller så skal de få hjelp med rusproblemet sitt, uavhengig av om de faktisk har et rusproblem eller ikke. Overfor unge bru
