Fagpressenytt

Jeg var heldig og fikk arbeid som nattevakt i tre år ved en korttidsavdeling på et sykehjem i en av de større byene her i landet. Der opplevde jeg sykepleien som ble ytt, det vide spennet av diagnoser og pasientsituasjoner vi forholdt oss til som, hektisk, utfordrende og utrolig spennende. Det hendte også at jeg sto i situasjoner som var tøffe for hjertene og trua til både meg selv, pasienter og pårørende. Jeg fikk et nytt syn på hva faget og profesjonen sykepleie faktisk er, og innså at skulle jeg bidra best mulig innen helsevesenet vårt, så var sykepleie helt klart utdannelsen å ta.

Déjà vu

Første undervisningsdag på sykepleiestudiet, minnet meg merkelig nok om første skoledag på barneskolen. Jeg hadde i flere måneder i forveien bestilt pensum, lest meg opp og begynt å undersøke hva de ulike spesialiseringene kunne tilby, samt forberedt meg på hvilke ulike praksissteder høyskolen min benyttet, og hva slags pasientgrupper, diagnoser og behandlingsformer jeg burde sette meg inn i. De siste fem årene hadde jeg vært ufaglært, men nå skulle jeg sannelig ta utdannelse. For å si det enkelt, var jeg skikkelig gira, litt som første skoledag i førsteklasse. Da hadde foreldrene mine allerede lært meg å lese og skrive, og litt lettvint pluss- og minusregning, og jeg var hundre prosent klar for å komme i gang med både lesing og regning. Men her satt jeg altså, 18 år senere i auditoriet ved VID/Haraldsplass, og opplevde merkelig følelse av déjà vu.

Hjertetru

Dagen begynte med en musikkvideo produsert av Norsk Sykepleierforbund (NSF), Hjertetru, og Aksel Sandemoses gjenferd la