Fagpressenytt

I 2021 er det hundre år siden Hermann Rorschach publiserte sin bok Psykodiagnostik (Rorschach, 1921). Året markeres på forskjellig vis, både i Norge og internasjonalt. Blant annet blir Hermann Rorschachs bok utgitt i ny engelsk oversettelse, og Den norske Rorschach-forening arrangerer et jubileumsseminar 5. november.
Hermann Rorschach var en ung og lovende psykiater som for litt over hundre år siden begynte på et eksperiment hvor han ville undersøke hvordan folk skaper og uttrykker mening i et sammensatt stimulusmateriale. Metoden han publiserte i 1921, skulle få stor innflytelse i psykologien og psykiatrien, men også i populærkulturen, slik Damion Searls (2017) viser i sin bok The Inkblot. Populariteten og bruken økte voldsomt fram mot 1960-tallet, men metoden har siden den tid også vært gjenstand for gjentakende runder med skepsis og kritikk.
Geir Høstmark Nielsen oppsummerte i 1990 status for Rorschach-metoden (Høstmark Nielsen, 1990), og jeg gjorde det samme et knapt tiår senere (Grønnerød, 1999), men svært mye har skjedd de siste 20 årene. Det kan derfor være på sin plass å presentere hvor forskningen står i dag.
BEST DOKUMENTERTE METODEN
Ironisk nok har Rorschach-metoden aldri hatt en så solid vitenskapelig status som nå, samtidig som den aldri har vært så lite brukt. Rorschach-metoden er faktisk den best dokumenterte personlighetsvurderingsmetoden vi har (Mihura et al., 2013; Mihura, Bombel et al., 2018; Society for Personality Assessment, 2005). Den harde kritikken de siste 30 årene har resultert i mye forskning, og ikke minst mange metaanalyser, som viser til like gode psykometriske egenskaper for Rorschachmetoden som for andre metoder. Samlet sett overgår mengden dokumentasjon det som foreligger for andre store vurderingsmetoder (Mihura, Bombel et al., 2018). Andre metoder mangler særlig systematisk og kritisk vurdering av forskningsgrunnlaget som presenteres i manualer, og ikke minst omfattende metaanalyser.
Allikevel hører man stadig de samme argumentene mot Rorschach-metoden som ble presentert for rundt 25 år siden. Joni Mihura, en av de sentrale forskerne i feltet, har uttrykt det slik: «Det er ikke uvanlig å høre akademikere, klinikere, studenter og [andre] påstå at ‘Rorschach-metoden er ikke valid'. Men selv ikke de mest påståelige fagfolkene som betegner seg som ‘Rorschach-kritikere', sier at metoden ikke er valid.» (Mihura et al., 2018, s. 1, min oversettelse). De argeste kritikerne for 25 år siden, særlig James Wood og Howard Garb, har nemlig gått tilbake på sin anbefaling om å stoppe bruken av metoden i kliniske og rettslige sammenhenger (Wood et al., 2015), og anerkjenner med dette at Rorschach-variabler har god reliabilitet og validitet til bestemte formål. Likevel dras gamle og utdaterte argumenter stadig opp av kolleger rundt omkring.

BACKLASH OG NYVINNING
Da jeg sist oppsummerte status i 1999, var vi inne i det som har blitt kalt «backlash»-perioden for Rorschach-metoden (Bornstein, 2001). Forskningen hadde tatt seg betydelig opp, og man hadde en slags standard for skåring og tolkning i The Comprehensive System (CS, Exner, 2003), et system som viste god reliabilitet og validitet for skårene. Så startet en bølge av kritikk (Dawes, 1994; Garb, 1999; Wood et al., 1996; Wood & Lilienfeld, 1999) som mange skeptikere fikk med seg. Det de ikke fikk med seg, eller overså, var alle svarene som avviste mye av kritikken som ubegrunnet eller misforstått, eller alle de studiene som la grunnlag for å rette opp de manglene som helt klart var til stede. Garb, Wood og mange andre kritikere ble beskyldt for å sette langt høyere standarder for Rorschach-metoden enn for andre metoder, noe som selvfølgelig er uholdbart. For en oppsummering av debatten den gang henvises den interesserte leser til Meyer og Archers opplisting av styrker