Arkitektnytt
18.03.2022
Den åpne arkitektkonkurransen er den beste måten å finne frem til et prosjekt på en åpen og demokratisk måte. Eller? Vi oppsummerer vinterens konkurransedebatt - og ser videre.
Ikke kan vi leve med dem, og ikke kan vi leve uten dem. Sånn kan man bli fristet til å oppsummere debattene rundt arkitektkonkurranser, som med jevne mellomrom oppstår. Så også årets utgave, som denne gangen begynte på Hamar.
Det gikk et skuffelsens sukk gjennom den norske arkitektstanden da vinneren av konkurransen om nytt museumsbygg på Domkirkeodden ble offentliggjort. Både i juryrapporten og ved arkitektkontorenes kaffemaskiner var det tydelig at det som på forhånd var blitt omtalt som et norgesmesterskap i arkitektur, der man skulle finne et nytt praktbygg til å stå sammen med Sverre Fehns Storhamarlåven og Lund & Slaattos Hamardomen, ikke skapte stor begeistring. Forslagene var like og lite inspirerende, vinnerforslaget, tegnet av danske Atelier Lorentzen Langkilde, ble av flere omtalt som anonymt, og ifølge juryen hadde mange av deltakerne misforstått oppgaven.
En av de skuffede var Hans-Kristian Hagen, som med sin praksis Hans Hus hadde levert et forslag som skilte seg fra alle de andre, ved å legge seg under bakken og bevare et bygg alle andre hadde foreslått å rive. Det uvanlige forslaget ble ikke godt mottatt.
- Når jeg snakker med kolleger, så er det jo ingen som blir begeistret for vinnerprosjektene i disse konkurransene. Enda et tannløst prosjekt, tenker man. Før var arkitektkonkurransen et tidsbilde av hva som var rådende, eller kanskje til og med avantgarde, i arkitekturfaget. Det kunne være spennende å se hva slags ulike arkitektursyn som kom til uttrykk i en sånn konkurranse. Sånn er det ikke nå. De fleste forslagene skaper ikke noe stort engasjement i miljøet. I hvert fall ikke i positiv forstand, sa Hagen, som mener inntrykket mange sitter igjen med, er at vinnerne av konkurranser stadig oftere er forslag som lett går videre i prosessen, som lar seg realisere til riktig pris, og som skaffer offentlige midler, sa Hagen. Hagen sparket med det i gang vinterens konkurransedebatt.
- KREVER ENORME RESSURSER
Hagen fikk raskt støtte fra Carl-Viggo Hølmebakk, som året før satt i juryen til konkurransen om nytt verkstedbygg for Follo museum i Drøbak. Han endte opp med å ta dissens i den endelige avgjørelsen, fordi han mente juryen kåret feil vinner. Ifølge Hølmebakk er konkurransevilkårene blitt så rigide og uinspirerende at de beste arkitektene ikke lenger er med.
- Bare renderingene til en konkurranse som Domkirkeodden koster jo omtrent det samme som tre innkjøp i konkurransen. Det gjør at folk mister lysten. Jeg kjenner mange både i min generasjon og yngre som sier at de ikke gidder mer
Gå til medietDet gikk et skuffelsens sukk gjennom den norske arkitektstanden da vinneren av konkurransen om nytt museumsbygg på Domkirkeodden ble offentliggjort. Både i juryrapporten og ved arkitektkontorenes kaffemaskiner var det tydelig at det som på forhånd var blitt omtalt som et norgesmesterskap i arkitektur, der man skulle finne et nytt praktbygg til å stå sammen med Sverre Fehns Storhamarlåven og Lund & Slaattos Hamardomen, ikke skapte stor begeistring. Forslagene var like og lite inspirerende, vinnerforslaget, tegnet av danske Atelier Lorentzen Langkilde, ble av flere omtalt som anonymt, og ifølge juryen hadde mange av deltakerne misforstått oppgaven.
En av de skuffede var Hans-Kristian Hagen, som med sin praksis Hans Hus hadde levert et forslag som skilte seg fra alle de andre, ved å legge seg under bakken og bevare et bygg alle andre hadde foreslått å rive. Det uvanlige forslaget ble ikke godt mottatt.
- Når jeg snakker med kolleger, så er det jo ingen som blir begeistret for vinnerprosjektene i disse konkurransene. Enda et tannløst prosjekt, tenker man. Før var arkitektkonkurransen et tidsbilde av hva som var rådende, eller kanskje til og med avantgarde, i arkitekturfaget. Det kunne være spennende å se hva slags ulike arkitektursyn som kom til uttrykk i en sånn konkurranse. Sånn er det ikke nå. De fleste forslagene skaper ikke noe stort engasjement i miljøet. I hvert fall ikke i positiv forstand, sa Hagen, som mener inntrykket mange sitter igjen med, er at vinnerne av konkurranser stadig oftere er forslag som lett går videre i prosessen, som lar seg realisere til riktig pris, og som skaffer offentlige midler, sa Hagen. Hagen sparket med det i gang vinterens konkurransedebatt.
- KREVER ENORME RESSURSER
Hagen fikk raskt støtte fra Carl-Viggo Hølmebakk, som året før satt i juryen til konkurransen om nytt verkstedbygg for Follo museum i Drøbak. Han endte opp med å ta dissens i den endelige avgjørelsen, fordi han mente juryen kåret feil vinner. Ifølge Hølmebakk er konkurransevilkårene blitt så rigide og uinspirerende at de beste arkitektene ikke lenger er med.
- Bare renderingene til en konkurranse som Domkirkeodden koster jo omtrent det samme som tre innkjøp i konkurransen. Det gjør at folk mister lysten. Jeg kjenner mange både i min generasjon og yngre som sier at de ikke gidder mer
