Publisert onsdag 27. september 2023 - 09:31 Del på e-post
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Forsker ved Chr. Michelsens institutt, sosialantropolog og Sudan-kjenner
Jo lengre borgerkriger varer, jo mer øker risikoen for at aktører utenfra blander seg inn i konfliktene. Dette er tilfelle også i Sudan der krigen har rast i fem måneder. Erfaringer fra andre land viser at slik innblanding gjør det vanskeligere å skape fred.
Krigen i Sudan har rast siden 15. april. Mange tusen mennesker er drept og over fem millioner er flyktninger i eget land eller naboland. Ifølge FN trenger over 20 millioner humanitær bistand, det er nærmere halvdelen av befolkningen.
Situasjonen er katastrofal, med harde kamper i hovedstaden Khartoum, men også andre steder, særlig i Darfur. Det strømmer inn beretninger om barn som dør av sult, lik som blir liggende i gatene, stengte sykehus og akutt mangel på medisiner. I Darfur som for 20 år siden var åsted for verdens største humanitære krise, er det anklager om etnisk motiverte folkemord. En strøm av flyktninger har tatt seg over grensen til nabolandet Tsjad.
I litt over en uke var dette en topp-sak i norske media, særlig fordi residensen til den norske ambassadøren ble truffet av en missil. Det ble noen nervepirrende dager før ambassadens norske personell og andre norske statsborgere ble evakuert, sammen med borgere fra andre land. Det minnet om den hurtige evakueringen fra Kabul i august 2021 bortsett fra at det i Khartoum pågikk full krig da utlendingene forlot landet.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt uttrykte naturlig nok stor bekymring for ambassadepersonellets sikkerhet. Men da ambassaden var stengt og folk var kommet trygt hjem, hørte vi ikke mer fra henne. Hun sa heller ikke at Norge har hatt et betydelig fredsengasjement i Sudan. Norske media var heller ikke opptatt av dette. Vi fikk derfor ingen refleksjoner om hvor vidt Norge hadde noen rolle i det mange oppfattet som en varslet katastrofe, og hvilke muligheter vi har for å kunne påvirke situasjonen i dag.
Det historiske fredsengasjement
I Sudan har det vært kriger og alvorlige konflikter siden landet ble uavhengig i 1956. Den lengste krigen, mellom vekslende regjeringer i Khartoum og frigjøringsbevegelser i Sør-Sudan, varte i 50 år, bare avbrutt av elleve års fred. Utenriksminister Johan Jørgen Holst var den første som tok et offisielt norsk fredsinitiativ noen måneder før han døde i 1994. Det førte ikke fram, men i 2005 spilte Norge, med daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson i spissen, en viktig rolle i forhandlingene som endte med en fredsavtale mellom Sudans regjering og Sudan People's Liberation Movement (SPLM), etterfulgt av uavhengighet for Sør-Sudan i 2011. Langvarig tilstedeværelse av Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp, særlig i sør, skapte viktige forutsetninger for det norske fredsengasjementet, kombinert med det nå 60-år gamle forsknings- og utdanningssamarbeidet mellom Universitetet i Bergen (der et fredsmøte om Sudan ble holdt i 1989) og Universitetet i Khartoum. Norge hadde unike nettverk og kompetanse av betydning for både innsats og resultat.
På et tidlig stadium i fredsforhandlingene (2001) ble det etablert et samarbeid mellom Norge, USA og Storbritannia. Denne «troikaen» spilte også en viktig rolle under overgangsperioden fra 2005 til 2011, med Norge i en aktiv rolle som støttespiller og «vakthund». Det ble åpnet ambassade i Khartoum og den norske veteran-diplomaten Tom Vraalsen ledet kommisjonen som overvåket gjennomføringen av fredsavtalen.
Troikaen eksisterer fortsatt, nå med fokus på både Sudan og Sør-Sudan. Aktivitetsnivået har ikke alltid vært like høyt. Det har primært blitt et byråkrat-drevet samarbeid, også da en folkelig revolusjon mot alle odds greide å fjerne president Omar al Bashir fra makten etter 30 år med islamistisk militærdiktatur i Khartoum. På slutten av sin president-periode ble riktignok Donald Trump opptatt av Sudan, men bare for å tvinge regjeringen til å normalisere forholdet til Israel. Med det fulgte løfte om å fjerne amerikanske sanksjoner fra 1997, noe som ville gi tilgang til gjeldslette, lån og bistand fra de internasjonale finansinstitusjonene.
Arven etter Bashir
Arven etter Bashir-regimet har vist seg tung å bære. Ikke bare fins det to hærstyrker (Sudan Armed Forces (SAF) og Rapid Support Forces (RSF)) som i tillegg kontrollerer viktige deler av økonomien, men også en rekke andre bevæpnede grupper, særlig i Darfur. Det politiske landskapet er fragmentert med over hundre politiske grupperinger og partier, og det er alvorlige etniske konflikter, mye som følge av Bashir's splitt-og-hersk-politikk.
En sivil overgangsregjering ble likevel etablert i 2019, men den satt på de militæres nåde og ble etterfulgt av et nytt militærkupp i oktober 2021. Etter kraftig påtrykk utenfra og en katastrofal økonomisk utvikling ble de militære og en allianse av politiske grupperinger året etter enige om en ny sivil regjering. Som del av avtalen skulle SAF og RSF slås sammen, og de militære skulle holde seg borte både fra politikk og forretningsvirksomhet.
Men verken RSF eller SAF ville forplikte seg. På sivil side var det også motstand mot avtalen, særlig fra islamistiske og væpnede grupper som hadde støttet militærkuppet. SAF-general Burhan som har vært det formelle statsoverhode siden 2019, sa at flere måtte inkluderes, og RSF-leder Hemedti hadde tydeligvis ingen intensjon om å legge ned sin egen hær.
Da krigen begynte i Khartoum, kom det likevel som et sjokk, ikke minst dens umiddelbare grusomhet. Etter snart fem måneder er det mange faktorer som hver for seg og sammen både kan forlenge krigen og utvide den.
Jo lengre kriger varer, jo mer komplekse har de en tendens til å bli, og jo mer øker risikoen for innblanding utenfra.
Begge partene har tydeligvis nok våpen og ressurser til å holde det gående i lang tid. Siden det meste av krigshandlingene foregår i Khartoum og byene i Darfur, er det vanskelig å vinne en avgjørende seier selv om RSF, når dette skrives, er på offensiven i Khartoum og tydeligvis har omringet flere hæravdelinger. SAF har heller aldri alene nedkjempet opprørsbevegelser - de har brukt militser for å gjøre jobben. RSF er faktisk tuftet på arabiske militser («ja
