Våle-bonde Jon Herman Wold-Hansen er trolig blant dem i landet som har holdt lengst på med faste kjørespor i grovfôrproduksjonen sin. Etter at han og kona tok over i 2011, gikk det bare noen få år før de bestemte seg for å redusere jordpakkinga på grasskiftene, ved å følge faste spor på alle arbeidsoperasjoner.
- Jeg husker ikke helt hvor mange år vi har holdt på med det, men det er vel ikke fullt ti år enda. Sju år tror jeg, forteller han over kaffekoppen.
FØRSTE KJØRING ER VERSTPå grasenga, rett bak bolighuset på gården, ligger kjøresporene som trikkeskinner på langs av jordet, men på diagonalen går det et enkelt spor, som tydelig bryter med de andre.
- Her har det blitt kjørt feil, og det viser hvor mye merker det blir av bare en feilkjøring, påpeker Wold-Hansen.
Selv om all kjøring på åkeren er belastende for plantene og fører til pakking av jorda, er det den første kjøringa etter vinteren som gir størst utslag, mener han.
- I jorda er det mange luftporer, som blir trykket sammen når vi kjører over. Det skal ikke kjempetung redskap til for å pakke disse luftporene sammen, så det er bare én enkelt overkjøring som er nok for å gi utslag, forklarer han.
All overkjøring etter den første bidrar selvsagt til ytterligere sammenpakking av disse luftporene, men sannsynligvis på langt nær like mye som den aller første.
- Tanken er at vi, ved å konsentrere kjøringa på et så lite område som mulig, får bedre luftutveksling i jorda og bedre flyt og opptak av næringsstoffer til plantene. Dessuten tror vi at det fremmer jordlivet, og gir bedre rotutvikling, s
