Dette innlegget handler om min vurdering av hvor vi er og hvor vi går, og er ikke standpunkter Trondheim kommune nødvendigvis deler.
"Lær av i går, lev i dag, ha håp for i morgen. Det viktigste er ikke å slutte å stille spørsmål (Einstein).
Pilarer i fysioterapien
Hva som er fysioterapifagets pilarer er det ikke full enighet om, men slik jeg ser det som fysioterapeut i Trondheim kommune, har Bjordal (2) gode poenger. Han ser for seg en potensiell fremtidig splittelse blant fysioterapeutene - i en treningsterapeutdel og i en individuell hands-on og bevegelsesterapeutdel.
På min arbeidsplass går diskusjonene friskt om hva som er trening, aktivisering og ADL, og hva som er fysioterapi. Hva krever fysioterapikompetanse, og hva kan andre gjøre? Skal en fysioterapeut med 3- eller 5-årig utdanning primært bruke kunnskapen til å få mennesker til reise seg fra stol, gå i trapp og gå tur utendørs? Skal vi som fysioterapeuter dekke opp for manglende egenaktivitet/ fysisk aktivitet? Har alle krav og rett på en fysioterapeut? Hvor går grensen for personlig ansvar og samfunnets ansvar?
Kognisjon, psykologi og psykiatri kan gi forklaringer på manglende a) motivasjon, b) initiativ og c) drivkraft. Det snakkes mye om d) compliance (etterlevelse), kanskje dette bør erstattes av e) concordance (samstemmighet) og f) adherence (tilslutning) (3)?
Spørsmålet mener jeg er hvem som skal dekke opp manglende nivå på punktene a-f.
Hands off eller hands on
Kanskje er det ulike holdninger avhengig av når og hvor man er utdannet? Personlig hadde jeg mye om KS3M (Kaltenborn, Sahrmann, McKenzie, Maitland, Mulligan) i utdanningen, men det er trolig helt ute av dagens utdanning. Noen yngre fysioterapeuter virker å være lett indoktrinert om at hands on per definisjon er passiviserende. Når NTNU har et nytt punkt; håndlag som skal vurderes for studenter i praksis, viser det at Cov
