Fagpressenytt

Under byggetiden, mens de grå murene til Nasjonalmuseet reiste seg på Vestbanetomten, tenkte nok mange at dette blir en borg for de få. Bygget kunne oppfattes som fremmedgjørende og elitistisk i motsetning til det mer hverdagslige høyhuset til Munchmuseet, som kom opp samtidig.
Der mine assosiasjoner til Munchmuseet i Bjørvika er en usikker tenåring med krøllete strømper, tannregulering og dårlig holdning, er det mentale bildet av Nasjonalmuseet i Pipervika en langt mer selvsikker person, stramt sittende med tyngde og full embetseksamen. Pipervikas smykkeskrin mot Bjørvikas skramlekasse. Eller rett og slett stat mot kommune?
Dette skal ikke være en omtale av Munchmuseet, men det er nærliggende å referere til det, siden Oslo nå har fått to vesentlige museumsbygg for kunst på samme tid. Munch skal forvalte arven etter vår internasjonalt mest kjente kunstner på en måte som gjør terskelen lav og døren høy og tilgjengelig for alle, et slags folkets hus med mangfoldige tilbud for et bredt publikum.
Nasjonalmuseet forvalter, i tillegg til internasjonale kunstskatter ervervet eller donert gjennom mange år, også vår nasjonale arv av kunst, arkitektur, design og kunsthåndverk, en samling det fortsatt er et hederstegn for kunstnere og designere å bli innkjøpt til. Byggets perspektiv er derfor, som arkitekt Klaus Schuwerk fra Kleihues + Schuwerk har hevdet, for evigheten.
Så hvordan forme et interiør for evigheten? I arkitekturens treenighet - bygg, interiør og landskap - er interiøret avgjort det mest flyktige. Spesielt når det gjelder løs innredning. Her kan hvem som helst kaste ut, rive ned og forandre, her er datostempling ofte plagsomt nærværende.
Et interiør i denne kategorien bør sees som uløselig knyttet til bygget det er innsiden av. Det er der arkitekturen går opp i en høyere enhet, at evighetens perspektiv slår inn. Der man føler at de valgte interiørløsningene bare kunne være slik, at bygget selv har bedt om og fått svar på sine behov. Slik er dessverre ikke alltid hverdagen for oss som baler med dette faget, men slik bør våre mest monumentale bygg være. Også med mye fast og integrert innredning. Det skal ikke gis rom for påfunn, tidens trender eller tidsåndens markører, det skal hvile i sitt eget arkitekturspråk, og stole på at det er nok. Målene for god interiørarkitektur er estetisk omtanke for byggets språk og logikk og å svare på funksjonskrav og brukerbehov innenfor byggets rammer.

Inn i museet. Du er aldri usikker på hva som venter deg i møtet med Nasjonalmuseet. Der vi ventende har sett enorme grå skifervegger med få lysåpninger komme opp, stiger vi endelig inn og finner mer av det samme. Her er ingen hjørner kuttet. De er alle like massivt til stede. Vinduene er få, men store og lar masse dagslys fylle rommene som har fått et slikt.
Byggets planløsning har lange linjer og klassisk strenge akser, noe som forenkler orienteringen også for dem med syns- eller bevegelsesutfordringer. Et interiør som tar imot alle og lar den universelle utformingen gli sømløst inn i helheten.
Det er god takhøyde og rommene har utmerket akustikk. Dette gjør museumsvandringen mindre utmattende, selv på publikumsrike dager.
Store digitale skjermer, umulig å komme utenom selv i monumentalbygg, er her stramt hengt i sorte stag med avstand til vegglivet. Skilting er rene, lettleste typer satt rett på veggen eller enkle sorte skilt stikkende ut med lyse og lettleste ikoner, så man kan orientere seg. Metric Design har stått for det visuelle designet og vist ærbødighet for byggets uttrykk.
Helheten i det nye Nasjonalmuseet er stort tenkt. Sterkt og strengt, men med synlig omtanke for oss som skal besøke det. En kompromissløs minimalisme som kun er vellykket med en like kompromissløs materialbruk og detaljering. Her skuffer ingen av premissene.
Noen kan innvende at publikumsområdene er store, tomme og monotone, men minimalis