Fagpressenytt

Jeg er bibliotekar av utdanning og formidler av hjertet. Jeg tror at bøker kan forandre liv. Bøker kan gi stemme til de stemmeløse, åpne dører som er stengt, sette ord på det ordløse. Å dykke inn i, ned i eller opp til andres fiktive liv gjør noe med våre egne liv.
Jeg har jobbet på Sølvberget de siste 20 årene og sett hvor stor betydning forfatteren og fortellingen har for folks liv. Sølvberget er en storstue midt i sentrum; gratis, åpent, ufarlig og tilgjengelig. Nettopp som ansatt på Sølvberget blir vi noen ganger vitne til den rike byens skyggesider. Tiggere, hjemløse, arbeidsledige - mange finner et oppholdssted på biblioteket. Og så lenge folk er greie er alle velkomne.
For et par år siden ble Kiellandsenteret opprettet på Sølvberget. Dette ga nye interesse for Kiellands verk for min egen del og jeg leste på nytt ganske mange av både romanene og novellettene. I tillegg ble jeg oppmerksom på den persiskfødte poeten og bibliotekansatte Ardashir Esfandiari som oversatte «Gift» og «Karen» til persisk. Tematikken og samfunnskritikken fra et Stavanger for mer enn 100 år siden kjente han igjen fra et Iran i dag.
Jeg har alltid likt romaner som har et element av samfunnskritikk eller -analyse i seg. Jeg vil gjerne lese fortellinger som er koblet til et sted, en tid, en periode og et samfunn. Forundret har jeg vært vitne til en utrolig utvikling av det litterære universet fra 1960-tallets ekstremrealisme med romaner som tar opp tidsmessige politiske spørsmål; (abort, kvinner og arbeid, EU-kampen) til en nesten rendyrket individualisme. Litteratur speiler selvsagt det samfunnet vi til enhver tid lever i. Og i Norge har vi gått fra det kollektive til det individuelle. Det kollektive er i forfall. Individet har overtatt. Det vi som samfunn ofte anklaget USA for - «The American dream» er nå blitt «The Norwegian dream». Alt som skjer med oss er vår egen feil eller vår egen fortjeneste. Du er din egen lykkes smed. Vi lever i en nyliberalistisk tid både kulturelt og økonomisk. Bøker får til og med titler som «jeg, jeg, jeg». Den materielle nærhet, fokus på hus og kropp. Det mange av oss kritiserte foreldregenerasjonen for: materialisme, har gjenoppstått i ekstreme varianter.
Stavanger er for mange en god by å bo i. Byen har hatt en utrolig utbygging og utvikling hvor stort sett kloke politikere har tenkt langsiktig og fornuftig. Mye av oljerikdommen har kommet oss som storsamfunn til gode. Det er likevel ikke mer enn 50 år siden Gamle Stavanger, som nå er et av de kule stedene å bo, var bebodd av fattige arbeiderfamilier. I mitt arbeid på biblioteket har en av de kjekkeste og viktigste oppgavene vært å ta imot grupper med elever fra Johannes Læringssenter. Elever i alle aldre som har bakgrunn som flyktninger og har fått asyl i Norge. Klassene opplevde alt på biblioteket som kjekt og spennende og nyttig. Men det som alltid fikk gruppene til å måpe og spørre og undre seg var en stor plakat fra gamle Stavanger fra 1950-tallet. Mange barn, fattige barn, skitne barn, store familier i bittesmå hu