Din Hørsel
28.03.2017
Marte Oppedal Vale (38) har kjent på kroppen hvordan mangel på tilrettelegging, universell utforming, kunnskap og vilje kan støte en hørselshemmet elev ut i faglig og sosial isolasjon. Hennes drøm er den universelle fellesskolen.
Vale er statsviter fra NTNU og har blant annet jobbet i det som den gang het Arbeids- og inkluderingsdepartementet, i Barne- og likestillingsdepartementet og hos Likestillings- og diskrimineringsombudet. Siden 2015 har hun vært interessepolitisk rådgiver i HLF. Hun har også flere års erfaring som tillitsvalgt i HLF.
Med moderat hørselstap fikk hun sine første høreapparater da hun var tre og et halvt år. Hørselen ble stadig dårligere, og hun fikk sitt første cochleaimplantat (CI) i 2009, det andre to år senere.
BEGYNTE BRA
Det begynte så bra. Hun gikk i vanlig barnehage i Asker, fortsatt i vanlig barneskole med redusert klassestørrelse, tepper på gulvet, elevene satt i hestesko, teleslynge i gulvet, det hang mikrofoner ned fra taket som alle brukte.
- Etter datidens standard var dette god individuell tilrettelegging. Jeg var den eneste i klassen med nedsatt hørsel, og forholdene ble lagt til rette etter at vi tok kontakt med skolen ett år før jeg begynte. Etter hvert måtte jeg ha spesialundervisning, og da ble jeg tatt ut av klassen og vekk fra mine klassekamerater.
- Men, sier Vale, det er et stort men. - Dette er et klassisk eksempel på hvordan skolen tilrettelegger fysisk, men glemmer det pedagogiske og sosiale. Spesielt ille var det i friminuttene. Da hadde jeg problemer med å følge med og oppfatte de sosiale kodene som eksisterer, som
Gå til medietMed moderat hørselstap fikk hun sine første høreapparater da hun var tre og et halvt år. Hørselen ble stadig dårligere, og hun fikk sitt første cochleaimplantat (CI) i 2009, det andre to år senere.
BEGYNTE BRA
Det begynte så bra. Hun gikk i vanlig barnehage i Asker, fortsatt i vanlig barneskole med redusert klassestørrelse, tepper på gulvet, elevene satt i hestesko, teleslynge i gulvet, det hang mikrofoner ned fra taket som alle brukte.
- Etter datidens standard var dette god individuell tilrettelegging. Jeg var den eneste i klassen med nedsatt hørsel, og forholdene ble lagt til rette etter at vi tok kontakt med skolen ett år før jeg begynte. Etter hvert måtte jeg ha spesialundervisning, og da ble jeg tatt ut av klassen og vekk fra mine klassekamerater.
- Men, sier Vale, det er et stort men. - Dette er et klassisk eksempel på hvordan skolen tilrettelegger fysisk, men glemmer det pedagogiske og sosiale. Spesielt ille var det i friminuttene. Da hadde jeg problemer med å følge med og oppfatte de sosiale kodene som eksisterer, som