Fagpressenytt

Det fins mye kompetanse i norsk skole når det gjelder å møte flyktninger. Etter at vi mottok en rekke unge flyktninger i 2015 og de påfølgende årene, er det gjort mye godt arbeid. Lærere, rektorer og skolemyndigheter i små og store kommuner over hele landet har gjort seg erfaringer og tilegnet seg kunnskap gjennom faglitteratur og ved å delta på konferanser. Flere tiltak og oppsummeringer er utarbeidet. Men selv om mye har vært bra, må vi stille spørsmål ved om alt har fungert godt nok når gjelder å inkludere disse barna og ungdommene i skole og nærmiljø. Og hva er det viktigst å legge vekt på nå som vi er i ferd med å motta barn og unge fra Ukraina? Må vi tenke på andre måter enn det vi har gjort tidligere?
I 2017 skrev vi en liten bok som ble utgitt på forlaget Pedlex, nå Fagbokforlaget. Den het Flyktningkompetent skole (Tveitereid, mfl., 2017). Det var en praktisk og ganske kort håndbok. Vi fikk tilbakemeldinger på at den fungerte fint som førstehjelp. I denne artikkelen vil vi trekke ut det viktigste fra denne førstehjelpsboka, samtidig som vi legger vekt på at flyktningene kommer fra Ukraina. Noe av det som gjør at vi kanskje må tenke annerledes, er at det nå kommer så mange på en gang, og dermed endrer bildet seg fort. På halvannen måned er det kommet 13 000 flyktninger fra Ukraina. På de to første månedene etter krigens utbrudd, har det kommet over 16000 flyktninger fra Ukraina. Av de registrerte asylsøknadene er det ifølge UDI (udi.no/statistikk) 5847 barn. Barn utgjør altså mer enn en tredel av flyktningene per medio april 2022.
Retten til grunnskoleopplæring gjelder når det er sannsynlig at barnet eller ungdommen skal være i Norge i mer enn tre måneder. Retten skal oppfylles så snart som mulig, og seinest innen én måned.

Innføringsmodeller
Hvordan er skolen i Norge klar for å motta disse elevene som nå for en stor del kommer fra Øst-Europa? Det er opplagt at språket er vesentlig. Noen større kommuner (Stavanger og Bergen) velger spesielle innføringsskoler, enda mer vanlig er det at flyktningbarna går i innføringsklasser på skolen de sokner til, eller en naboskole. I begge disse er hovedformålet at man skal lære norsk fortest og best mulig. Andre, gjerne små kommuner, plasserer fra starten av barna rett inn i den vanlige klassen de på sikt skal høre til, og slik lar de barna «bade» i det norske språket. Det foregår en diskusjon i feltet om hvorvidt innføringsklasser fører til inkludering og «effektiv» språkopplæring. Vår ferske forskning (Fandrem mfl., 2021) viser at innføringsklasse på den ene siden er bra med tanke på intensiv språkopplæring, og at man får venner med innvandrerbakgrunn fort. Resultatene viser på den annen side at man kan få nok en tapsopplevelse fordi vennene mistes når man må forlate innføringsklassen og skal starte i sin vanlige klasse, samtidig som det å få snakke norsk med norske jevnaldrende oppleves som viktig. Når det gjelder ukrainske elever og språkopplæring, kan det hende at engelskundervisningen bør intensiveres i stedet for at en bruker ressurser på norskopplæring, da førstnevnte kan oppleves som mer meningsfullt enn norskundervisningen, fordi de fleste ønsker å vende tilbake når krigen er over.
Tospråklig opplæring er imidlertid en rett ifølge opplæringsloven (Oppl.l. § 2-8 og 3.12: Særskild språkopplæring for elevar frå språklege minoritetar). I tilfellet med ukrainske elever, som det gjerne finnes få av fra før, må det tenkes kreativt. Er det noen lærere blant foreldrene til de ukrainske flyktningene, eller kanskje blant ukrainere som allerede er i Norge, som kan brukes ved tospråklig opplæring?
Det hevdes at vi er kulturelt likere disse flyktningene fra Ukraina enn flyktninger fra andre verdensdeler. Ukraina har imidlertid også mange særegne tradisjoner og skikker, for eksempel folkloren og ellers den musikalske kulturen generelt og mattradisjoner. Mange feirer også skiftet av sesonger mer, og annerledes, enn