Arkitektur N
17.12.2021
Norges mest gjenkjennelige bygningsrekke er unnfanget av internasjonale idealer, født inn i en stedstilpasset plan - og svøpt i de mest tidstypiske fasadene tidlig 2000-tall hadde å tilby.
Hvis noen fra en fremmed planet lander i Bjørvika, vil de tenke at det er her hovedstadens sentrum ligger. Her ligger den store togstasjonen, den som kobler all infrastruktur. De store kulturbyggene: Operaen, Munch og Deichman. Det åpne torget nede ved vannkanten. Den brede paradegaten som mot nord har en rekke av bygninger som definerer hele området: Barcode. Det er selve kjernen. Det er fabrikken. Den beslaglegger 22000 kvadratmeter tomt, og består av 280 000 kvadratmeter eiendomsmasse fordelt på 12 slanke tårn. Sett forfra ser de ut som mini-skyskrapere. Alle med høyst ulike fasader. Sett fra siden er de merkverdig lange, men ingen ser dem fra siden. Det er ikke meningen. Sett fra nord, som er baksiden, utgjør de et fasadegalleri for alle som kommer med tog til Oslo Sentralbanestasjon. Byen reiser seg, der reisen stanser.
Den nye industrien. Barcode blir kontinuerlig debattert og forstått som arkitektur, noe denne rekken absolutt er, men samtidig er den et uttrykk for vår tids globaliserte kunnskapsøkonomi. I disse byggene finner vi revisorer, advokater, finansfolk, konsulenter, eiendomsutviklere, it-ingeniører og andre som tjener til sitt livsopphold i den kategorien som Statistisk sentralbyrå kaller «privat tjenesteytende næring». Lønnsnivået er høyt og avspeiler produktiviteten i disse næringene.
I Oslo er mer enn 20 prosent av befolkningen utrustet med det Statistisk Sentralbyrå kaller «Universitets- og høgskolenivå, lang», altså det som innebærer at man har tatt et lengre profesjonsstudium eller en master. De fylkene som kommer nærmest Oslo i denne rangeringen kan skilte med omlag 10 prosent i samme kategori. Samtidig er det i 2021 ikke flere enn tre prosent av de sysselsatte i hovedstaden som er å finne i industrien. For 50 år siden var Oslo Norges industrielle senter, og en av tre hentet sitt utkomme fra industrien. Barcode gjenspeiler denne situasjonen. Det er her denne kunnskapsøkonomien er på sitt mest intense, det er her verdiene skapes, like mye som i f.eks. Nordsjøen, eller i skogene, eller på jordene. Norge er like mye et oljefond-land som en oljenasjon. Effektiv finansiell forvaltning - der kloke hoder skyfler penger inn og ut av fjerne og nære markeder - er ikke mindre viktig enn effektive veiingeniører og fagarbeidere i mekanisk industri.
I den nye fabrikken arbeides det dag og natt. Globaliseringens velutdannede aktører fyller opp lokalene. De går inn i disse byggene av stål og betong, og kanskje er det dager da en og annen av dem undres over hvorfor fasaden er som den er, hvorfor bygningene er så smale og dype? Hvorfor, hvorfor? For det er virkelig et lite mysterium hvorfor Barcode er så særegent visuelt, og har et slikt eiendommelige plangrep.
Dramatisk enkelt. Den som spoler tilbake i tid, til 2004, vil se at det som har reist seg ligner forbløffende mye på det vinneren av arkitektkonkurransen for Barcode formulerte. Avviket fra den originale planen er ikke stort. Det samme gjelder hele Bjørvika-utbyggingen, Sørenga inkludert. Ser man på kommuneplanen som Oslo Bystyre vedtok høsten 2004, så er den i det vesentligste identisk med det som er bygget. Å si at den har vist seg robust, er en underdrivelse. Men robust er én ting, en annen ting er hvor estetisk datert Barcode virker. Det er kanskje ikke så merkverdig, for Barcode i 2021 er vitterlig et museum for nederlandsk urbanisme fra det tidlige 2000-tallet. Det var den gangen da Rem Kolhaas var den toneangivende ideologen. Han reformulerte hva arkitektenes oppgave var. Kolhaas hadde en radikal lesning av byen, han fant tilpasning passé, og han sa «fuck context». Hans klassiker fra 1978, Delirious New York: A Retroactive Manifesto for Manhattan, er både et portrett, en analyse og en feiring av Manhattan. På 1990-tallet ble han berømt, og hans manifest ble nå hevet frem fra glemselen og fikk status som den viktigste urbanisme-teksten av dem alle. Ikke minst ble den forstått som nettopp det Kolhaas ønsket; en dypt ideologisk tekst:
The Grid makes the history of architecture and all previous lessons of urbanism irrelevant. It forces Manhattan's builders to develop a new system of formal values, to invent strategies for the distinction of one block from another. The Grid's two-dimensional discipline also creates undreamt-of freedom for three-dimensional anarchy. The Grid defines a new balance between control and de-control in which the city can be at the same time ordered and fluid, a metropolis of rigid chaos.1 Winy Maas i det nederlandske arkitektkontoret MVRDV var en av Rem Kolhaas sine mange disipler. Våren 2003 fikk han en invitasjon fra Oslo S Utvikling (OSU), som slet med Plan- og bygningsetatens reguleringsplan fra 2003 for tomtene mellom sporområdet og den planlagte Dronning Eufemias gate. Reguleringsplanen foreskrev fem store høyhus, opptil 22 etasjer. OSU mente at dette var e
Gå til medietDen nye industrien. Barcode blir kontinuerlig debattert og forstått som arkitektur, noe denne rekken absolutt er, men samtidig er den et uttrykk for vår tids globaliserte kunnskapsøkonomi. I disse byggene finner vi revisorer, advokater, finansfolk, konsulenter, eiendomsutviklere, it-ingeniører og andre som tjener til sitt livsopphold i den kategorien som Statistisk sentralbyrå kaller «privat tjenesteytende næring». Lønnsnivået er høyt og avspeiler produktiviteten i disse næringene.
I Oslo er mer enn 20 prosent av befolkningen utrustet med det Statistisk Sentralbyrå kaller «Universitets- og høgskolenivå, lang», altså det som innebærer at man har tatt et lengre profesjonsstudium eller en master. De fylkene som kommer nærmest Oslo i denne rangeringen kan skilte med omlag 10 prosent i samme kategori. Samtidig er det i 2021 ikke flere enn tre prosent av de sysselsatte i hovedstaden som er å finne i industrien. For 50 år siden var Oslo Norges industrielle senter, og en av tre hentet sitt utkomme fra industrien. Barcode gjenspeiler denne situasjonen. Det er her denne kunnskapsøkonomien er på sitt mest intense, det er her verdiene skapes, like mye som i f.eks. Nordsjøen, eller i skogene, eller på jordene. Norge er like mye et oljefond-land som en oljenasjon. Effektiv finansiell forvaltning - der kloke hoder skyfler penger inn og ut av fjerne og nære markeder - er ikke mindre viktig enn effektive veiingeniører og fagarbeidere i mekanisk industri.
I den nye fabrikken arbeides det dag og natt. Globaliseringens velutdannede aktører fyller opp lokalene. De går inn i disse byggene av stål og betong, og kanskje er det dager da en og annen av dem undres over hvorfor fasaden er som den er, hvorfor bygningene er så smale og dype? Hvorfor, hvorfor? For det er virkelig et lite mysterium hvorfor Barcode er så særegent visuelt, og har et slikt eiendommelige plangrep.
Dramatisk enkelt. Den som spoler tilbake i tid, til 2004, vil se at det som har reist seg ligner forbløffende mye på det vinneren av arkitektkonkurransen for Barcode formulerte. Avviket fra den originale planen er ikke stort. Det samme gjelder hele Bjørvika-utbyggingen, Sørenga inkludert. Ser man på kommuneplanen som Oslo Bystyre vedtok høsten 2004, så er den i det vesentligste identisk med det som er bygget. Å si at den har vist seg robust, er en underdrivelse. Men robust er én ting, en annen ting er hvor estetisk datert Barcode virker. Det er kanskje ikke så merkverdig, for Barcode i 2021 er vitterlig et museum for nederlandsk urbanisme fra det tidlige 2000-tallet. Det var den gangen da Rem Kolhaas var den toneangivende ideologen. Han reformulerte hva arkitektenes oppgave var. Kolhaas hadde en radikal lesning av byen, han fant tilpasning passé, og han sa «fuck context». Hans klassiker fra 1978, Delirious New York: A Retroactive Manifesto for Manhattan, er både et portrett, en analyse og en feiring av Manhattan. På 1990-tallet ble han berømt, og hans manifest ble nå hevet frem fra glemselen og fikk status som den viktigste urbanisme-teksten av dem alle. Ikke minst ble den forstått som nettopp det Kolhaas ønsket; en dypt ideologisk tekst:
The Grid makes the history of architecture and all previous lessons of urbanism irrelevant. It forces Manhattan's builders to develop a new system of formal values, to invent strategies for the distinction of one block from another. The Grid's two-dimensional discipline also creates undreamt-of freedom for three-dimensional anarchy. The Grid defines a new balance between control and de-control in which the city can be at the same time ordered and fluid, a metropolis of rigid chaos.1 Winy Maas i det nederlandske arkitektkontoret MVRDV var en av Rem Kolhaas sine mange disipler. Våren 2003 fikk han en invitasjon fra Oslo S Utvikling (OSU), som slet med Plan- og bygningsetatens reguleringsplan fra 2003 for tomtene mellom sporområdet og den planlagte Dronning Eufemias gate. Reguleringsplanen foreskrev fem store høyhus, opptil 22 etasjer. OSU mente at dette var e
