En sommerdag i 1817 la ingeniør og oppfinner Karl Drais bak seg 14 kilometer på litt under en time på sin nykonstruerte løpemaskin.
Lufteturen på brosteinene utenfor Mannheim blir feiret som den første sykkelen. Framdriften fikk Drais ved hjelp av bena som løp på hver side av tohjulingen, omtrent som løpesyklene som er blitt vanlige for små barn i dag.
- Løpemaskinen ble ingen kjempesuksess, selv om den i en periode fikk gjennomslag i Storbritannia, sier historiker Magne Brekke Rabben.
Han er stipendiat ved NTNU. Ved siden av doktorgraden har han gravd seg ned i arkivene for å se hva de forteller om sykkelens liv i Norge. Til høsten gir han ut boka Sykkelens historie i Norge.
Mange navn
Kopi av Kielland-familiens løpemaskin. Originalen befinner seg i samlingene til Stavanger museum. Klikk på bildet for større versjon. (Foto: Norsk teknisk museum)
Rabben fant ikke mange løpemaskiner i 1800-tallets Norge. Men det var i hvert fall én, og den tilhørte Kielland-familien i Stavanger.
Den skal ha blitt beordret bygget av Gabriel Schanche Kielland, oldefar til forfatteren Alexander. Årstallet for når den ble konstruert er vanskelig å fastslå.
- Dette er det eneste bevarte bevis på en løpemaskin i Norge, sier Rabben til forskning.no.
Så den tok ikke av her heller, Karl Drais' Laufmachine. Også kjent som dandyhorse, hobbyhorse, draisin (etter Drais) og velocipede.
Det var ikke navnene som stoppet spredningen og sørget for at den ble et blaff i sykkelens historie. Det var heller et fenomen vi kjenner godt også i dag: Den kom i veien for og skremte andre trafikanter.
Mobbet og latterliggjort
Konfisker, slå i stykker og ødelegg alle slike maskiner dere ser i bevegelse på fortauene! (Oppfordring fra avis da løpemaskinen kom til New Haven i USA)
I boka Bicycle forteller historiker David V. Herlihy om hvordan syklistene ble latterliggjort i avisene, plaget på veiene og bøtelagt hvis de våget seg opp på fortauene.
Som den uheldige velosipedisten i London som plutselig var omringet av en fiendtlig flokk og reddet seg unna ved å praie en hestedrosje, kaste tohjulingen på taket, seg selv inn i vogna og haste av gårde.
Så ille kan det gå! Ingen bremser og dårlig kontroll. En karikatur av Oxford-studenter på dandyhorse. (Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Lewis Walpole Library, Yale University)
Det hjalp heller ikke at legestanden, representert ved London College of Surgeons, frarådet å sette seg på setet. Man kunne risikere både brudd, brokk og alvorlige kramper.
Løpemaskinens liv ble kortvarig. Delvis på grunn av ytre krefter, men også fordi den manglet et viktig trekk ved nyere sykler, nemlig pedalene.
Var det i det hele tatt en sykkel?
Slitasje på skoene var også en innvending samtiden hadde mot den løpedrevne doningen.
Er det i det hele tatt riktig å feire et jubileum før løpende blir tråkkende?
Det synes Jan Henrik Lund i Syklistenes Landsforening da han markerte 200-årsdagen med en kronikk i Aftenposten.
Der definerer han sykkel slik: Et fremkomstmiddel med to hjul hvor hjulene står på linje etter hverandre, hvor balansen opprettholdes av farten fremover og hvor drivkraften er rytterens muskelkraft.
Historiker David V. Herlihy mener vi bør vente på pedalene. Blant annet fordi ordet bicycle, som rett og slett betyr to hjul, ikke kom i bruk før på 1860-tallet.
Og da som en betegnelse på ikke bare en tohjuling, men en tohjuling med pedaldrift.
Om vi dropper 200-årsfeiringen, har vi en annen fest på lur.
150 år med pedaler
Grosserer Anders Larsen på en boneshaker ca. 1875-1880. (Foto: Carl Christian Wisc
