Magasinet for fagorganiserte
18.08.2016
TORONTO: Applausen runger i møtesalen til Toronto p íork Region Labour Council. Det tordner. Oppe ved podiet står en gruppe tibetanske arbeidere fra byens «matsentral», et digert kompleks for pakking og distribusjon av matvarer til hele byen.
De har vært i streik for tariffavtale.
Og det har de fått. Kampen har vært lang, får vi vite, og det har kostet. Streiken har vart i måneder, og flere har sluttet underveis. Men det gikk. Det gikk til slutt.
Det jubles uhemmet. På bordet foran oss ligger et berg av pamfletter, løpesedler og alternative aviser som er blitt delt ut både under møtet og utenfor lokalet. Da Magasinet ankom, trodde vi at vi hadde gått feil, og hadde rotet oss bort i noe faglige aktivister protesterte mot, der vi gikk spissrotgang mellom pamflettørene.
Men aktivisme er luft og vann for fagbevegelsen i Canada. Nå er det rollespill på podiet, der salen læres opp i hvordan de skal overbevise sin lokale delstatspolitiker om å forandre arbeidsmiljøloven.
Så følger en valgtale av Chris Moise, som vi har fått utdelt rikelig med materiale om. Han stiller til valg som kandidat til lokale skolemyndigheter, og håper på stor faglig støtte i valgkampen.
Før «eventuelt»-punktet bringer en lang kø opp bak mikrofonen, der den ene etter den andre forteller om vriene arbeidsgivere og usaklige oppsigelser og andre problemer u og ber om salens støtte og bistand.
Faglig kamp er fortsatt kamp i Canada, dit Magasinet kom med et åpent sinn, men fort ble forvirret av noe vi opplevde rett etter ankomst u og som vi ikke klarer å brenne inne med lenger: Det såkalte «kømysteriet», eller «gåten Canada», om man vil.
Alle i kø til ingenting Det største kunstmuseet i Toronto har gratis inngang onsdag kveld fra klokken seks. Vi ankom Canada en onsdag, og gikk tilfeldigvis forbi i halvsekstiden, da var det lang kø utenfor museet. Dannet, tålmodig kø bak et skilt der det sto «Her starter køen». Vi antok at det måtte være veldig begrenset med gratisplasser, eller et innviklet sikkerhetssystem, siden folk stilte seg i kø så tidlig.
Men, nei, klokken seks nøyaktig ble skiltet fjernet, og alle kunne gå inn u også sånne som oss, som i mellomtiden hadde gått for å ta en kaffe og bare vendte tilbake av nysgjerrighet.
Så hvorfor i all verden hadde folk stått i kø.
u He-he, ja, der sier du noe, sier en lokal toronting som uttaler seg under løfte om full anonymitet.
u Jeg har stått i kø der selv, jeg, og ikke tenkt på at det er litt, vel, eh, unødvendig. Vi skal liksom stå i kø.
Les opprinnelig artikkelOg det har de fått. Kampen har vært lang, får vi vite, og det har kostet. Streiken har vart i måneder, og flere har sluttet underveis. Men det gikk. Det gikk til slutt.
Det jubles uhemmet. På bordet foran oss ligger et berg av pamfletter, løpesedler og alternative aviser som er blitt delt ut både under møtet og utenfor lokalet. Da Magasinet ankom, trodde vi at vi hadde gått feil, og hadde rotet oss bort i noe faglige aktivister protesterte mot, der vi gikk spissrotgang mellom pamflettørene.
Men aktivisme er luft og vann for fagbevegelsen i Canada. Nå er det rollespill på podiet, der salen læres opp i hvordan de skal overbevise sin lokale delstatspolitiker om å forandre arbeidsmiljøloven.
Så følger en valgtale av Chris Moise, som vi har fått utdelt rikelig med materiale om. Han stiller til valg som kandidat til lokale skolemyndigheter, og håper på stor faglig støtte i valgkampen.
Før «eventuelt»-punktet bringer en lang kø opp bak mikrofonen, der den ene etter den andre forteller om vriene arbeidsgivere og usaklige oppsigelser og andre problemer u og ber om salens støtte og bistand.
Faglig kamp er fortsatt kamp i Canada, dit Magasinet kom med et åpent sinn, men fort ble forvirret av noe vi opplevde rett etter ankomst u og som vi ikke klarer å brenne inne med lenger: Det såkalte «kømysteriet», eller «gåten Canada», om man vil.
Alle i kø til ingenting Det største kunstmuseet i Toronto har gratis inngang onsdag kveld fra klokken seks. Vi ankom Canada en onsdag, og gikk tilfeldigvis forbi i halvsekstiden, da var det lang kø utenfor museet. Dannet, tålmodig kø bak et skilt der det sto «Her starter køen». Vi antok at det måtte være veldig begrenset med gratisplasser, eller et innviklet sikkerhetssystem, siden folk stilte seg i kø så tidlig.
Men, nei, klokken seks nøyaktig ble skiltet fjernet, og alle kunne gå inn u også sånne som oss, som i mellomtiden hadde gått for å ta en kaffe og bare vendte tilbake av nysgjerrighet.
Så hvorfor i all verden hadde folk stått i kø.
u He-he, ja, der sier du noe, sier en lokal toronting som uttaler seg under løfte om full anonymitet.
u Jeg har stått i kø der selv, jeg, og ikke tenkt på at det er litt, vel, eh, unødvendig. Vi skal liksom stå i kø.
