Jeg har hatt noen tøffe tak i livet. På et tidspunkt visste jeg ikke hvordan jeg skulle få hverdagen til å gå opp. Vi hadde fire barn. Jeg manglet utdanning og hadde en jobb jeg verken trivdes i eller klarte å utføre. Utallige jobbsøknader ble sendt i håp om å få nytt arbeid. Jeg fikk ikke så mye som ett intervju.
Til slutt orket jeg ikke flere avslag, og det gikk opp for meg at jeg var nødt til å skaffe meg en utdanning. Men jeg kviet meg. Ikke fordi jeg ikke trivdes på skolen i sin tid, men fordi jeg aldri klarte å fullføre det jeg begynte på.
Jeg ble mer og mer nedfor
Foreldrene mine skilte lag da jeg var fem år gammel, og faren min døde da jeg var 13. Vi flyttet deretter fra hjemkommunen min i Trøndelag til Asker. Jeg hadde det fint lenge, men da jeg var 17 år, begynte minner fra barndommen å komme til overflaten igjen. Minner om faren min og om et overgrep jeg ble utsatt for. Ikke fra faren min, men fra en voksenperson som var tilknyttet familien. Jeg ble mer og mer nedfor, sluttet på skolen og strevde med å spise. Jeg var innlagt en rekke ganger og forsøkte å ta livet mitt.
