Magasinet for fagorganiserte
02.09.2023
Drøyt tre år er gått siden Storbritannia meldte seg ut av EU. Det har, vel, egentlig ikke spilt så stor rolle, mener tillitsvalgte vi møter. Problemene er de samme som før: konservativ regjering, dyrtid og budsjettkutt. Det siste året har det vært streiker landet rundt.
re. De var gamle, bodde på bygda, og stemte enten på de konservative, eller det nasjonalistiske UKIP - UK Independence Party.
Men Sheffield er ikke bare en storby med 550.000 innbyggere, den er i tillegg så rød at det konservative partiet i praksis er irrelevant. Ved EU-avstemningen i 2016 hadde det ingen representanter i bystyret (UKIP hadde riktignok 4), og i 2023 har det én (og UKIP null) av 84.
Og i Sheffield var det flertall for Brexit ved folkeavstemningen i 2016.
SYNDEBUKKEN ER BORTE
Den gangen fortalte Mayer at han hadde stemt for å bli i EU, for heller å reformere systemet innenfra. Jeffery hadde stemt det samme, riktignok litt motvillig, sa han, av den pragmatiske grunn at EU i hvert fall har noen lovfestede rettigheter for arbeidstakere. Det var et helt nødvendig bolverk mot de fagforeningsfiendtlige lovene og planene til de konservative i Storbritannia, mente han.
Morecroft var derimot Leave-velger, med det samme argumentet som EU- og EØS-motstanderne i den norske fagbevegelsen: EUs regler åpner for utnyttelse av arbeidskraft, mente han. Han var den gangen student og tillitsvalgt ved Sheffields andre universitet, med ansvar for en kampanje mot løse og midlertidige arbeidskontrakter for de mange utenlandske arbeiderne der.
Nå går han selv på løse kontrakter, som lærer for utenlandske studenter, på en outsourcet, privat utdanningsinstitusjon som har kontrakt med universitetet.
Både han og Jeffery er medlemmer av UCU, forbundet for universitetsansatte, og de er midt i en disputt med arbeidsgiverne. Det er de ikke alene om. Storbritannia har hatt et streikeår man ikke har maken til siden 1970-tallet, og dét, sier de, det er poenget nå.
- Nå som Brexit er unnagjort, fins ikke EU som syndebukk lenger, verken for høyre- eller venstresiden, sier Jeffery.
- Så den politiske kampen må foregå her. Denne våren har vi hatt tidenes første streik blant sykepleiere. Ambulansearbeiderne har streiket, lærere, jernbaneansatte, postansatte ... - Og det har vært mange lokale streiker i privat sektor også, som har gått litt under radaren, sier Mayer, som er fra Storbritannias nest største forbund UNITE.
- Offentlig sektor har i praksis hatt lønnsfrys siden 2010. Folk er desperate. De har ikke råd til mat.
BARNSLEY: Det er to årstall som gjerne begynner de sosiale forfallshistoriene man hører fra britisk fagbevegelse. Det ene er 2010. Da fikk landet den konservative regjeringen som fortsatt sitter - de første årene i tospann med et kuet liberaldemokratisk parti - og som i kjølvannet av finanskrisa innførte «austerity». Det oversettes gjerne med
Les opprinnelig artikkelMen Sheffield er ikke bare en storby med 550.000 innbyggere, den er i tillegg så rød at det konservative partiet i praksis er irrelevant. Ved EU-avstemningen i 2016 hadde det ingen representanter i bystyret (UKIP hadde riktignok 4), og i 2023 har det én (og UKIP null) av 84.
Og i Sheffield var det flertall for Brexit ved folkeavstemningen i 2016.
SYNDEBUKKEN ER BORTE
Den gangen fortalte Mayer at han hadde stemt for å bli i EU, for heller å reformere systemet innenfra. Jeffery hadde stemt det samme, riktignok litt motvillig, sa han, av den pragmatiske grunn at EU i hvert fall har noen lovfestede rettigheter for arbeidstakere. Det var et helt nødvendig bolverk mot de fagforeningsfiendtlige lovene og planene til de konservative i Storbritannia, mente han.
Morecroft var derimot Leave-velger, med det samme argumentet som EU- og EØS-motstanderne i den norske fagbevegelsen: EUs regler åpner for utnyttelse av arbeidskraft, mente han. Han var den gangen student og tillitsvalgt ved Sheffields andre universitet, med ansvar for en kampanje mot løse og midlertidige arbeidskontrakter for de mange utenlandske arbeiderne der.
Nå går han selv på løse kontrakter, som lærer for utenlandske studenter, på en outsourcet, privat utdanningsinstitusjon som har kontrakt med universitetet.
Både han og Jeffery er medlemmer av UCU, forbundet for universitetsansatte, og de er midt i en disputt med arbeidsgiverne. Det er de ikke alene om. Storbritannia har hatt et streikeår man ikke har maken til siden 1970-tallet, og dét, sier de, det er poenget nå.
- Nå som Brexit er unnagjort, fins ikke EU som syndebukk lenger, verken for høyre- eller venstresiden, sier Jeffery.
- Så den politiske kampen må foregå her. Denne våren har vi hatt tidenes første streik blant sykepleiere. Ambulansearbeiderne har streiket, lærere, jernbaneansatte, postansatte ... - Og det har vært mange lokale streiker i privat sektor også, som har gått litt under radaren, sier Mayer, som er fra Storbritannias nest største forbund UNITE.
- Offentlig sektor har i praksis hatt lønnsfrys siden 2010. Folk er desperate. De har ikke råd til mat.
BARNSLEY: Det er to årstall som gjerne begynner de sosiale forfallshistoriene man hører fra britisk fagbevegelse. Det ene er 2010. Da fikk landet den konservative regjeringen som fortsatt sitter - de første årene i tospann med et kuet liberaldemokratisk parti - og som i kjølvannet av finanskrisa innførte «austerity». Det oversettes gjerne med
