Fagpressenytt

... Spiseforstyrrelsespatologi (Eating Disorder Questionnaire, EDE-Q) og selvmedfølelse (Self-Compassion Scale, SCS) ble målt før, like etter og seks måneder etter kursslutt. Resultater: Det var signifikante bedringer i EDE-Q og SCS-skårer fra før til etter kurs. Resultatene var stabile seks måneder etter kursslutt. Antall dager med overspisingsepisoder viste en signifikant nedgang gjennom hele perioden. Konklusjon: Det er behov for flere metodisk robuste studier på dette spesifikke kurset, men våre foreløpige funn virker lovende. Intervensjoner med vekt på oppmerksom spising kan være et aktuelt alternativ for personer som har overspisingsproblematikk, og som per i dag har få behandlingstilbud. Nøkkelord: overspisingslidelse, overspising, mindfulness, oppmerksom spising, lavterskeltilbud, fedme. Overspisingslidelse karakteriseres ved hyppige, tilbakevendende overspisingsepisoder, minimum en gang per uke over flere måneder, uten den kompensatoriske atferden man ser hos personer med bulimi (American Psychiatric Association [APA], 2013). En overspisingsepisode inkluderer opplevd kontrolltap over matinntaket, hvor man spiser mer eller annerledes enn normalt (APA, 2013). Overspisingen er ofte knyttet til høyt stressnivå og negative følelser som skam og avsky. Det er gjennomført få nasjonale studier som måler forekomst av spiseforstyrrelser, men det er rapportert at overspisingslidelse er den hyppigst forekommende lidelsen (Dahlgren et al., 2017b), også internasjonalt (Kessler et al., 2013). Forekomsten varierer basert på studiedesign og diagnosesystem, men angis ofte til omtrent 2-3 % (Hoek, 2016; Keski-Rahkonen & Mustelin, 2016; Smink et al., 2014). Man antar at det er store mørketall når det gjelder forekomsten av spiseforstyrrelser generelt, fordi mange ikke oppsøker hjelp og ikke blir registrert. Overspisingslidelse antas å være underdiagnostisert og underbehandlet (Kornstein et al., 2016), og en av grunnene er at diagnosen er ny og ble innlemmet i DSM-5 i 2013 (APA, 2013; Dahlgren et al., 2017c). Overspisingslidelse gir større risiko for vektøkning og utvikling av overvekt og fedme (APA, 2013; Sonneville et al., 2013). Jo høyere kroppsmasseindeks (KMI), jo høyere er forekomsten av overspisingslidelse (APA, 2013; Fairburn, 2014; Kessler et al., 2013). Noen studier rapporterer at omtrent 20-30 % av personer med fedme har en overspisingslidelse (de Zwaan, 2001; Gôtestam et al., 2004; Kessler et al., 2013).
Kognitiv atferdsterapi (KAT) er gullstandarden for behandling av spiseforstyrrelser, også for overspisingslidelse (Godfrey et al., 2015; Murphy et al., 2010). KAT er anbefalt i National Institute for Health and Care Excellence (2017), APA (2010) og i Nasjonale retningslinjer for behandling av spiseforstyrrelser (Helsedirektoratet, 2017). KAT ved spiseforstyrrelser gir moderate behandlingsresultater, og ikke alle responderer på behandling (Wilson et al., 2007). For personer med overspisingsproblematikk har mindfulnessbasert terapi fått økt oppmerksomhet og interesse (Godfrey et al., 2015; Katterman et al, 2014). Mindfulness er en meditasjonspraksis som fokuserer på tilstedeværelse i øyeblikket og å rette oppmerksomheten mot relevante aspekter av en opplevelse på en ikke-dømmende måte (Ludwig & Kabat-Zinn, 2008). Overspising kan forstås som en måte å unngå negative følelser på, der en er preget av fastlåste atferdsog tankemønstre knyttet til spising (Fairburn, 2003). Personer med overspisingsproblematikk sliter ofte med lav selvfølelse og skam (Fairburn, 2003) og med redusert evne til å fange opp signaler fra kroppen (Sobik et al., 2005; Sysko et al., 2007). Et mulig rasjonale for bruk av mindfulness overfor denne gruppen er at mindfulness kan bidra til å fremme evnen til å være oppmerksom på følelser, automatiserte tankemønstre og fysiske sansninger, og øke kapasiteten til å tilpasse seg og håndtere følelser (Kristeller & Wolever, 2011). Mindfulness er også assosiert med økt kognitiv fleksibilitet, selvaksept og selvmedfølelse, og kan bedre interosepsjon (Baer et al., 2005; Kristeller & Wolever, 2011).
Mindful eating, oversatt til oppmerksom spising, er en egen tilnærming av mindfulness som fokuserer på sammenhengen mellom kropp og sinn, på bevissthet om spisevaner og på hvordan følelser påvirker spiseatferd (Framson et al., 2009; Pintado-Cucarella & Rodríguez-Salgado, 2016). Foreløpig er oppmerksom spising en nokså uutforsket metode, men et par empiriske studier antyder at det å trene på oppmerksom spising kan redusere overspisingsatferd, negative følelser og gi økt kontroll over egne spisevaner (Dalen et al., 2010; Pintado-Cucarella & Rodríguez-Salgado, 2016).
På bakgrunn av det ovennevnte ønsket interesseorganisasjonen Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) å tilby og evaluere om kurset Mindful Eating Conscious Living (MECL) (Bays, 2017), som vi har valgt å kalle Bli venn med maten (Rådgivning om spiseforstyrrelser, u.å.), kan fungere som et lavterskel kurstilbud for personer med overspisingsproblematikk. Formålet med selve kurset er å bli kjent med indre prosesser knyttet til hva og hvorfor man spiser, fremfor å fokusere på vektreduksjon. I evalueringen av kurset ville vi se på endring i selvrapporterte spiseforstyrrelsessymptomer og tre underskalaer i Neffs selvmedfølelsemål (Neff, 2003): selvmedfølelse, mindfulness og selvfordømmelse. Vi ønsket å se på selvmedfølelse fordi en høy selvmedfølelse kan fungere som en beskyttende faktor mot negativt kroppsbilde og forstyrret spiseatferd (Braun et al., 2016). Følgende problemstillinger ble formulert:

1. Hvordan er forløpet og status for spiseforstyrrelsessymptomer ved deltakelse i Bli venn med maten? 2. Hvordan er forløp og status for selvmedfølelse ved deltakelse i Bli venn med maten?

Metode
Deltakere
Høsten 2018, 2019 og 2020 ble det gjennomført 29 grupper i kurset Bli venn med maten. Kursinstruktører var personer som var ansatt i ROS og eksterne som inngikk et samarbeid med ROS i prosjektpe-rioden. Deltakere ble rekruttert via ROS sine kanaler samt instruktørenes egne profesjonelle nettverk og gjennom sosiale medier. Deltakerne meldte sin interesse direkte til den aktuelle instruktøren. De gikk så gjennom et screeningintervju, enten på telefon eller ved fysisk samtale. Intervjuet dekket spørsmål knyttet til psykiske problemer som selvskading, selvmordstanker, alvorlig depressiv lidelse, posttraumatisk stresslidelse, sosial angst og anoreksia nervosa. Deltakere som ble inkludert i kurset, måtte være fylt 16 år og ha selvopplevd overspisingsproblematikk. Eksklusjonskriterier for deltakelse var alvorlig grad av psykiske lidelser, kartlagt via screeningintervjuet. Vi