«Platon sa at gud - og da mente han selvsagt gud i gammelhellensk forstand (å herrre jemen, tenkte Celine) - var alle tings målestokk. Altså idealisme. Progatoras sa at mennesket er alle tings målestokk. Altså pragmatisme. Og poenget er» Basse løftet blikket opp mot taket og samlet tankene der oppe et sted før han fortsatte: «og poenget er at mens idealismen er grobunnen for fanatismen, er pragmatismen grunnlaget for kynismen.»
«Men vi har vel begge deler i oss» Celine visste aldri om hun sa noe fordi det var verdt å si, eller om det var for å vise at hun var våken.
«men nå,» sa Basse, og begeistringen svinge slik at overtoner og undertoner i hans fyldige organ klang som det rene orgelspill, «nå, i vår tid, er det slik at hverken gud eller mennesker er i sentrum, men pengene, ene og alene pengene for pengenes egen skyld og ja, selvsagt den sosiale betydning vi alle har vært med på å gi pengene en slags kultursykdom.»
Celine hørte at Basses utlegninger svevde som opprevne tåkedotter over ville skumtopper på et ukjent hav, men nøyde seg med å nikke anerkjennende, vel vitende at like sikkert som nikket ble observert, like sikkert ble det oversett. Hun levde sitt eget liv og hadde det bra.
«Og poenger er,» fortsatte Basse, «poenget er» Basse hadde denne dominerende uvanen å gjenta sine egne ansatser «at ved å sette pengene som målestokk for alle ting, kobles fanatismen og kynismen sammen til det mest fryktelige våpen, og merk deg at jeg sier våpen og ikke verktøy, det mest fryktelige våpen rettet mot den alminnelige mann og kvinne, mot den menneskelige anstendighet. Og merk deg»
Celine merket seg at Basse ba henne merke seg, og strøk håret bakover, bak det venstre øret, som hun, uten å være klar over det, hadde lært av en kvinnelig detektiv i en australsk krimserie, et pikeaktig trekk som kledde henne.
«merk deg at nå gjelder dette i like sterk grad for sosialdemokratiske som for liberale og konservative grupperinger i samfunnet. Ingen» Basse var så oppildnet at han ikke la merke til at Celine hadde sovnet i hjørnet av sofaen på skrå overfor ham «ingen klarer lenger å løsrive seg fra mammon. Vi tipper og spiller, og det å spøke med at vi ikke vinner er den eneste form for galgenhumor vi etter hvert kjenner hvor var det jeg begynte? Sover du?»
Celine hadde våknet, så vidt det var riktig
