Fagpressenytt

Det skal ikke særlig omfattende arkivsøk til for å oppdage at det finnes spor etter langt flere påtenkte minnesteder, monumenter og minnesmerker enn de som faktisk er realisert. Jeg tenker ikke bare på alle de forslagene til utforming som er blitt forkastet i lokale, nasjonale eller internasjonale konkurranser. Men også på hele prosjekter - prosesser som har strandet eller måttet gjennomgå radikale endringer fordi de har blitt for vanskelige å gjennomføre.
Selv har jeg hatt med slike strandede prosesser å gjøre både som forsker og som aktør i det som gjerne omtales som praksisfeltet. Som forsker har jeg fulgt prosessen med å etablere nasjonale minnesteder etter 22. juli 2011, der Jonas Dahlbergs forslag til minnested på Sørbråten ved Utøya først vant fram i den internasjonale konkurransen om utforming i 2014, for så å bli vraket av regjeringen sommeren 2017.1 Og som ansatt ved Falstadsenteret har jeg deltatt i prosessen med å videreutvikle leirområdet etter den tidligere SS-leiren Falstad som minnested for andre verdenskrigs fangehistorie. Her ble det i 2015 gjennomført en lukket konkurranse om nye tiltak i landskapet omkring det som en gang var leirens hovedbygning. Arkitektkontoret Jensen & Skodvin AS vant fram med et forslag som blant annet omfattet en storslått symbolsk markering av tomtene til to tidligere fangebrakker. Fire år etter at konkurransevinneren var kåret, besluttet Falstadsenterets styre å skrinlegge planene for denne mest markante delen av prosjektet.
Jeg skal ikke gå nærmere inn i detaljene omkring noen av disse prosessene her, men holder dem fram som en påminnelse om at det ikke er noen selvfølge at vedtatte planer og skisser leder til realisering. Jeg tror det er viktig lærdom å hente fra historiene om prosesser som disse. Denne lærdommen handler om at det å initiere en minnestedsprosess, er å sette i gang en form for forhandlingsprosess. Det vil si å invitere til samtale og debatt om hvordan vi skal forstå og forholde oss til fortida. Hvilket innebærer å åpne opp for uenighet og strid. Minnestedsetablering som retorisk og politisk handling. Når myndigheter og andre aktører etablerer, utvikler, bevarer og bruker minnesteder, handler det ikke bare om å ta vare på historien eller spor som historien har etterlatt seg. Det dreier seg i like stor grad om aktivt å skrive bestemte fortellinger eller historiske narrativ inn i landskapet. Det handler om å bruke steder for å markere bestemte minner, skape oppmerksomhet om utvalgte historiske hendelser, og
påvirke hvordan folk forstår og forholder seg til disse hendelsene. Å etablere offentlige minnesteder er med andre ord en grunnleggende retorisk og politisk handling.
Den retoriske og politiske dimensjonen gjør seg ikke bare gjeldende når for eksempel den russiske staten, som et åpenbart ledd i en minnepolitisk strategi, henvender seg til lokale myndigheter i Hasvik kommune for å få reist et minnesmerke på Sørøya over falne sovjetiske krigspiloter under andre verdenskrig (2021). Den er også aktiv når Stiklestad nasjonale kultursenter søker midler til opparbeiding av det historiske slagstedet og symbolstedet Stiklestad fram mot tusenårsjubileet i 2030. Den er aktiv når Statens vegvesen, under prosjektet Norske Turistveger, skaper Steilneset minnested til minne om heksebrenningsprosessene der på 1600-tallet (2011). Og den er aktiv når regjeringen beslutter å etablere nasjonale minnesteder i Oslo og ved Utøya etter terroren 22. juli 2011.
Minnesteder er aldri nøytrale. De formidler et bestemt syn på hvilke mennesker, hvilke