Innledning
Filmer om dyr er ofte populære blant filmpublikummet. Derfor er det interessant å se på hvordan dyr framstilles på film. Den kommende «Jurassic World: Fallen Kingdom» gir en mulighet til å stoppe opp ved en undring over om den femte filmen i det vi kan kalle «Jurassic-serien» gir et interessant bidrag.
Derfor er følgende to forskningsspørsmål valgt: Bidrar regissør Juan Antonio Bayona til fortellingen om dinosaurene, og gjør han det i så fall på en underholdende måte? Hva slags framstilling av dinosaurene har regissøren valgt?
Denne filmen gir lite nytt om dinosaurene. At de spiser mennesker (i alle fall de mest skremmende av dem) og brøler høyt, vet vi fra før. Jan Storø FILMANMELDER I KHRONO OG DOSENT PÅ OSLOMET
Beskrivelse av feltet
Gjennom mange år, faktisk gjennom hele filmhistorien, har vi sett store dyr og uhyrer som på ulike måter har truet menneskene. Blant høydepunktene er Merian Coopers og Ernest Schoedsacks «King Kong» fra 1933, en stor suksess i sin tid (Thompson og Bordwell 2010). I denne filmen spilles dyrets krefter ut, men vi blir også vitne til en menneskeliggjøring av beistet, i det han forelsker seg i en kvinne av menneskeslekten - som han bortfører til jungelen. «King Kong» har på mange måter satt en standard for filmatiske framstillinger av dyr som truer mennesker. Dyrets egenart som selvstendig aktør med sitt utemmede levesett gir ofte utgangspunktet. Det plotet som velges er ofte det Tobias (1993) rangerer som nummer fire av de tjue mest vanlige plotene i filmfortellingen, nemlig «Rescue». Plottet konstruerer fortellingen om helten som redder menneskene ved å nedkjempe eller fange villdyret.
Som Burt (2002) viser, har fiksjonsfilmenes konstruksjon av dyr bidratt vesentlig og i økende grad til menneskenes oppfatninger av dyrene - gjennom hele filmens mer enn 120-årige historie. Både åpnende og lukkende krefter i våre oppfatninger av dyr er satt i spill. Men tendensen er likevel at temaene og scenarioene for dyreframstillinger på film er begrensede (Burt, 2002). Og selv om det kan identifiseres en tendens til tydelige forenklinger av dyr i tråd med menneskeskapte oppfatninger av dem, finnes det eksempler på det motsatte. Jean-Jacques Annauds «Bjørnen» (1988) e
