Foran skrivebordet på det provisoriske kontoret, sitter en mann i blå skjorte. Ermene er brettet opp; han virker både avslappet og påtatt konsentrert på samme tid, der han sitter med en bunke notater og en PC foran seg.
Filmklippet fra TV2 blir akkompagnert av en mannsstemme med tydelig diksjon:
«Kripos-betjent Stian Elle sitter nå med nøkkelen til den endelige oppklaringen av Birgitte Tengs-saken. Han avhører nemlig den 19 år gamle fetteren til Birgitte.»
Det er 9. februar 1997, og Birgitte Tengs har vært død i nesten to år. Våren 1995 ble 17-åringen funnet drept bare noen hundre meter unna hjemmet på Karmøy. Kripos var på åstedet knappe ni timer senere, og tok fatt på etterforskningen av det som skulle bli en av Norges mest omtalte drapssaker.
I slutten av januar 1997 ble Elle flydd tilbake til Haugesund for å avhøre fetteren til Birgitte Tengs på nytt. Fetteren, som etter at politiet hadde snudd bunken, nå hadde fått politiets mistanke kastet på seg. Det er ingen jobb utenom det vanlige. Krevende, ja, men det er også derfor akkurat Elle ble satt på saken.
Når TV2 viser Elle på hotellrommet, har fetteren allerede vært fengslet et døgn. Kvelden i forveien ble han siktet for drapet. Det første avhøret etter siktelsen varte til klokka halv tre om natta. Det var bare starten.
På filmklippet taster Elle litt på PC-en. Løfter opp et ark med notater. Fukter leppen litt før han leser, eller later som han leser.
«For Stian Elle gjelder det å vinne mannens tillit. Bare på den måten mener Kripos han vil tilstå. Derfor er tonen i avhørene gemyttlig og vennlig. En velkjent taktikk Kripos har lyktes med mange ganger tidligere.»
Et naturlig valg
Dagfinn Torstveit var lensmann på Avaldsnes da Birgitte Tengs ble drept. Som øverste leder for etterforskningen, var det Torstveit som tok imot Kripos dagen etter drapet.
- Når Kripos kommer, er det en grunn til det. Dette er det ypperste personell som Norge kan by på når det gjelder etterforskning. Jeg stoler på Kripos, sier den nå pensjonerte lensmannen.
Elle var, til tross for sin knappe fartstid hos Kripos, tidlig inne i etterforskningen av drapet.
- Han kom sammen med etterforskningsleder Ståle Finsal. Stian hadde et veldig bra rennommé. Han var seriøs og flink, og han var en skikkelig fyr. Omgjengelig og behagelig å samarbeide med. Stian var ærekjær og stolt av å være politimann, sier Torstveit.
Finsal jobbet også tett på Elle den tiden de begge befant seg i Haugesund. Da fetteren skulle kalles inn til nye avhør, nå som mistenkt, tok Finsal beslutningen om hvem som skulle ta jobben.
- Vi hadde flere dyktige etterforskere på saken, både lokalt og fra Kripos, men Stian ble valgt. Det var naturlig. Stian var en erfaren etterforsker, sier Finsal til Politiforum.
Situasjonen var delikat. Siktelsen splittet både en familie og et lokalsamfunn, og skapte sår som ennå ikke er leget. Kripos måtte trå varsomt. Elles personlighet ble avgjørende for at akkurat han ble satt til å avhøre fetteren på senvinteren i 1997.
Stian ble valgt fordi det hadde gått så lang tid siden drapet.
Ståle Finsal, etterforskningsleder Kripos
- Stian ble valgt fordi det hadde gått så lang tid siden drapet. Og det er klart når vi pågrep en person etter så lang tid, som også var inne i bildet tidligere, så skapte det et voldsomt press i lokalmiljøet. Når vi i tillegg siktet et familiemedlem, ble det en kjempekrasj her. For meg ble det da viktig å ikke stresse situasjonen mer enn nødvendig. Jeg husker jeg tenkte på Stian og personligheten hans. Han var nærmest litt forsiktig i tilnærmingen sin; en snill og omsorgsfull person. Stian var et godt menneske, sier Finsal.
Håndskrevne notater
I løpet av fem uker i februar og mars 1995, ble fetteren til Birgitte Tengs avhørt i rundt 180 timer. Finsal snakket med fetteren to ganger i løpet av disse ukene. Fetterens forsvarer, Arvid Sjødin, var sjelden til stede. Avhørene besto for det meste av samtaler mellom to personer: Elle og fetteren.
Disse timene inne på et avhørsrom på politistasjonen i Haugesund - av fetteren senere beskrevet som en usedvanlig lite koselig «togkupé» - er utvilsomt de mest omtalte i norsk politihistorie.
Strategien i avhørene var gjenkjennbar fra Lier og Tømtas da ti år gamle artikkel: Uformelle samtaler for å skape tillit og fortrolighet mellom Elle og fetteren. Lange avhør, også på kveldstid. Samtaler om fetterens familie. Detaljerte gjennomganger av hendelsesforløpet, med forsøk på å nøste opp i fetterens bevegelser i tiden da Birgitte Tengs ble drept.
Etter hvert handlet avhørene om at fetteren ikke husket hva som hadde skjedd de to timene mellom midnatt og 02.00 på drapsnatten.
«Skremmer det deg at du ikke husker?», spurte Elle i avhør den 17. februar.
«Ja, absolutt», svarte fetteren.
Hukommelsestap hos siktede og mistenkte, understreket Lier og Tømta, er «i de fleste tilfeller [ ] en unnskyldning for å slippe å forklare seg om det ubehagelige og det å tilstå». Hvor tro til denne hypotesen Elle var, er det umulig å vite. Likhetstrekkene mellom Elles avhørsmetodikk og Lier og Tømtas anbefalinger, er