35 000 mennesker i Norge får kreft hvert år. 300 000 har overlevd kreft, og mange av dem lever med senvirkninger. Både behandling og sykdom kan påvirke deres seksuelle helse.
Martine Abla Hareidne, rådgiver i Kreftforeninge, kreftsykepleier med master.
- Hvordan kan kreft og kreftbehandling påvirke pasientens seksuelle helse?
- Seksualiteten blir lett skadelidende under fysisk og psykisk stress forårsaket av sykdom. Strålebehandling og kirurgi kan påvirke seksualiteten, for eksempel hos kvinner med gynekologisk kreft som kan slite med tørre slimhinner eller sammenvoksinger i underlivet, og menn med prostatakreft som kan plages av ereksjonsvansker.
Hormonbehandling, som gjerne tilbys brystkreftpasienter, kan påvirke seksualiteten med vaginalblødning som en mulig bivirkning. Det er økende bevis for at også personer med kreftformer som ikke direkte påvirker de seksuelle eller reproduktive organene, kan oppleve tap av seksuell helse. Kjemoterapi kan blant annet påvirke ved å begrense fertiliteten. Og endret kroppsbilde kan påvirke seksualiteten. Hårtap etter kjemoterapi, kirurgisk fjerning av for eksempel bryst eller testikkel, vekttap og tap av muskelmasse, dren, sonder og stomi kan også påvirke pasientens kroppsbilde.
Det at pasienten ikke kan gi seksualiteten det samme uttrykket som tidligere, på grunn av de fysiske forandringene som sykdom og behandling fører med seg, kan bli en trussel mot selvbildet. Fatigue, som i en eller annen form rammer de fleste kreftpasienter, kan i stor grad påvirke pasienters seksuallyst og evne til seksuelt samliv.
- Får kreftpasienter den hjelpen og rådgivningen de trenger fra helsevesenet i dag for å kunne ivareta egen seksualitet?
- Dagens helsepersonell har et godt kunnskapsgrunnlag for å kunne gi god seksuell rådgivning til kreftpasienter. Imidlertid er det nok dessverre mange helsepersonell som unngår å snakke om seksualitet med kreftpasienter og deres partnere.
Seksualitet spiller på dype og vare følelser i oss. Hos noen kan overdrevet respekt for det som kan betraktes som pasientens privatliv, føre til at temaet ikke blir tatt opp. Mange stiller også for høye krav til egen kunnskap og profesjonalitet, og vegrer seg derfor for å snakke med pasientene om seksualitet.
Vi vet at kreftpasientene har stort behov for informasjon om hvordan sykdommen og behandling kan påvirke deres seksuelle helse. Mitt viktigste råd er derfor å prøve. Hva kan egentlig gå galt?
