1. november 2019, klokken 06.11. Det ringer fra Akershus Universitetssykehus.
- Hei. Jeg tror du burde komme, pusten har forandret seg litt.
Jeg hadde veslemor i armkroken etter at jeg hadde sovnet med henne der etter siste runde med amming. Jeg hiver meg opp idet telefonen ringer, og roper til samboeren min at han må ta ungen.
Jeg vet hvorfor det ringer. Det gjelder mamma. Jeg har bedt dem ringe når det er forandring.
Mamma og jeg har alltid hatt et tett forhold. Vi var ikke bare mor og datter, vi var også gode venninner. Vi fortalte hverandre det meste, og tilbrakte ganske mye tid sammen til tross for at jeg var i tidlig i tjueårene og hun var rundet 50.
PÅ FERIE SAMMEN: Her er vi på Magaluf av alle steder. Ikke mange som drar på mor og datter-tur til et av Spanias mest kjente party-sted. Bildet er fra 2016.
Høsten 2018 begynte mamma å bli dårlig. Hun har stort sett aldri vært syk i hele sitt liv, og satt seg sjeldent til. Hun var ei dame med mye tæl.
Rundt denne tiden var jeg så heldig å finne ut at jeg var gravid. På «god bedring»-ballongen jeg hadde med hjem til mamma, fylte jeg på «bestemor» under. Lite kunne slå det at mitt fremtidige barn skulle få en så flott og sprek mormor.
MIN MAMMA: Et bilde som beskriver henne godt. Alltid veldig blid. Bildet er fra juni 2013 på Aurskog hvor jeg bodde sammen med mamma og pappa.
Uken etter blir mamma lagt inn på Akershus Universitetssykehus. Hun har så sterk hodepine at hun bare kaster opp, i tillegg har hun mistet synet på det ene øyet. Migrene, trodde fastlegen et par dager før.
Ja, det kan stemme, tenkte jeg. Hun blir liggende et par dager.
På vei til en time for brudekjoleprøving reiser jeg og min venninne innom mamma for å si hei. Mamma er på CT-undersøkelse, og en sykepleier ber meg vente på legen.
Legen? tenkte jeg. De pleier da ikke snakke med pårørende med mindre de spør? Eller om det er noe alvorlig? Hjertet mitt stopper. Legen og en sykepleier fører meg inn på et avsides rom.
- Vi tror mammaen din har fått kreft. Vi vet ikke hvor, men vi tror det er lungene.
Jeg kjenner det blir tungt å puste.
Resten av ordene legen kom med, glemte jeg raskt. På vei hjem måtte jeg stoppe i en busslomme for å ta en pause. Typisk som mange andre, googlet jeg lungekreft.
Det kommer opp: «5 % overlever etter 5 år» «de fleste har spredning når sykdommen oppdages»
I utgangspunktet vet jeg hva lungekreft innebærer. Jeg visste bare ikke hva det innebar for mamma. Det var som om all rasjonalitet og kunnskap forduftet ut av hodet. Det kunne vel ikke stemme at mamma hadde kreft?
En uke etterpå blir
