Årets fredspris går til to journalister, og setter et nødvendig fokus på både sårbarheten og viktigheten av å bedrive journalistikk.
Maria Ressa og Dmitrij Muratov får prisen «for deres innsats for ytringsfrihet, som er en forutsetning for demokrati og varig fred.» (sitat fra Nobelkomiteens begrunnelse). Generalsekretæren i Norges Presseforbund, Elin Floberghagen, skrev i forbindelse med tildelingen at «en fri presse er en grunnleggende forutsetning for demokratiske samfunn. En stor del av verdens befolkning har ikke tilgang til uavhengig journalistikk og pressefriheten har fått stadig trangere kår.»
Norsk presses støtte til fredsprisutdelingen er både selvsagt, men samtidig også forpliktende. Vær varsom-plakaten (VVP) er et synlig bevis på denne forpliktelsen. Så langt vi har forstått gjelder VVP også i forhold til reportasjer i norske medier fra steder utenfor Norges grenser. Noe annet ville være underlig, og særlig i lys av fredsprisutdelingen.
Norske journalister som rapporterer fra land, kulturer og samfunn fjernt fra en typisk norsk virkelighet har alltid vært kontroversielt. Det er aldri enkelt å kunne si hva som er bra journalistikk i denne sammenhengen, rett og slett fordi det er så vanskelig å etterprøve om journalisten rapporterer korrekt.
Hva vet journalisten om kultur og lokale forhold, hva er hens kilder og referanser? Og hva skjer hvis en artikkel om «folk langt av gårde» blir publisert i Norge og denne inneholder presseetiske overtramp? Vil en klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU) ha noe som helst sjanse til å bli behandlet?
Her er en historie om dette:
Himba-folket lever i Kunene-regionen nord i Namibia og sør i Angola. Befolkingen utgjør cirka 50.000, og gruppen har status som urbefolkning, med et pastoralt levesett.
Fascinasjonen for himbaene har alltid vært sterk blant vestlige turister, og det finnes utallige bildebøker om folkeslaget - du finner dem på enhver afrikansk flyplass av en viss størrelse. I fotogen popularitet kan himbaene likestilles med Kenyas masaier, også et yndet fotoobjekt for turister og andre som drømmer om å oppleve «det ekte Afrika». Det såkalt «ekte» med himbaene er at de ikke ser ut som «oss». De har særegne og intrikate frisyrer og smykker, og ikke minst: En tradisjonell himba-kvinne er toppløs.
Også norske journalister har latt seg fascinere av himba-folket. I august i år publiserte Vi Menn en artikkel om noen himbaer. På Vi Menns Facebook-side reklameres det for reportasjen med følgende overskrift: «Himbaene har tatt det verste fra to verdener». I Facebook-postens ingress står det videre: «De har noen svært tvilsomme og utdaterte levesett, i tillegg til at de har tilegnet seg noen av de dårligste sidene fra den vestlige verden.»
Etter at reportasjen har gått gjennom disse utdaterte levesettene og dårlige sidene - blant annet polygami, barneekteskap, alkoholisme og klesdrakt, eller mangel på sådann - så konkluderes det med at: «Uansett blir det feil og veldig galt å gjøre vurderingene av verden gjennom norske briller», selv om det er akkurat det artikkelen gjør.
Dette er jo riktignok noe som skjer ofte i reportasjer om «det eksotiske og ekte Afrika» - journalistene evner ikke å ta av seg de norske brillene, og kombinert med svært begrenset kunnskapsnivå om lokale forhold blir det ofte et hoderistende resultat.
Som regel er hoderisting den eneste reaksjonen slike reportasjer kan møtes med.
Og som regel er hoderisting den eneste reaksjonen slike reportasjer kan møtes med - undertegnede har for lengst innsett at det er et veldig smalt interessefelt å være opptatt av kvaliteten på norske journalisters dekning av Afrika.
Vi mener imidlertid Vi Menn-reportasjens bruk av kilder, navn og bildemateriale, og det vi ser som stigmatiserende generaliseringer av et urfolk, ikke bare kan hoderistes vekk.
Vi har ønsket å klage denne reportasjen inn for PFU. Det har vært en logistisk krevende prosess. PFUs sekretariat hadde som opprinnelig krav at klagen skulle være godkjent av myndighetsverifiserte representanter for himba-folket i det aktuelle området som reportasjen omtaler.
Dette ble skaffet til veie. Imidlertid, nå har sekretariatet vurdert klagen dithen at det må være personene som omtales i artikkelen som må klage. Det arbeides nå med å skaffe til veie uttalelser fra disse personene.
Vi har forfulgt denne saken fordi vi er knyttet til Namibia. Vi har gode kontakter i landet som bistår med å skaffe det som PFUs sekretariat krever. Men det viktige overordnede spørsmålet er: Hvis journalistiske overtramp skjer i land «langt av gårde», der man ikke har det nettverket og de ressursene som skal til for å stille norsk presse til ansvar - hva da? Skal norske journalister kunne skrive hva som helst og bruke kilder som man vil, uten å kunne bli stilt til ansvar?
Vi deler presseforbundets generalsekretærs bekymring over at en stor del av verdens befolkning ikke har tilgang til uavhengig journalistikk. Det burde i den sammenheng derfor være en utfordring for norsk presse å kritisk gjennomgå egne rutiner for å kunne ivareta presse-etiske kjøreregler, også når reportasjene dekker forhold utenfor Norges grenser.
Slik det nå ser ut til å fungere, så har norsk presse i prinsippet gjort seg uangripelige når kildene og intervjuobjektene er langt nok unna. Er det noe norsk presse og PFU synes er greit?
Image-text:
Norske journalister og medier har latt seg fascinere av himba-folket. Blant annet Vi Menn.
Arkivfoto: John Parkin / AP / NTB
