Fagpressenytt

Dette har innvirkning på bruken av sementen i de ulike kliniske situasjonene. Korrekt og gjennomtenkt bruk av de ulike sementene, sammenholdt med indikasjon og prosedyrer, har innvirkning på den kliniske levetiden av den indirekte restaureringen. Denne artikkelen setter søkelys på de ulike sementeringsprosedyrene ved å presentere ulike kliniske steg-for-steg beskrivelser, og forklarer også bakgrunnen for de ulike prosedyrene.

Sementens oppgave er å fiksere den indirekte restaureringen til tannen ved hjelp av overflatefeste, samtidig som den skal tette den marginale delen av kronen og dermed fungere som en barriere mot mikrobiell lekkasje (1). Dentale sementer må ha god flyte- og manipuleringsevne under arbeidstiden, rimelig arbeidstid og kort stivningstid. Etter stivning må de ha lav oppløsningsevne, gode mekaniske og adhesive egenskaper og samtidig være biokompatible i det orale miljø (2). Feste kan være mekanisk, kjemisk eller en kombinasjon av disse. Det er to hovedsystemer innenfor sementering:
- non-adhesiv sementering, basert på mekanisk makroretensjon. Sementen setter seg i mikroskopiske undersnitt og fikserer krone til pilar.
- adhesiv sementering, baserer seg på mikroretensjon og adherer restaureringen til tannen.
Avgjørende for begge typer sementering er passform mellom restaurering og pilar for å oppnå en best mulig sementtykkelse. De fleste kroner blir i dag fremstilt ved hjelp av CAD/CAM. Nøyaktigheten blir stadig bedre, men passformen viser seg ikke like god som ved støpte legeringer (3, 4). Dette kan resultere i tykkere sementfilm, som kan være avgjørende faktor med tanke på oppløselighet og retensjon. Optimal tykkelse er 25µm for vann-baserte og 50µm for polymer-baserte sementer. En sementtykkelse over dette minsker først og fremst de retentive egenskapene til sementen (5).
Det finnes et stort utvalg sementer med variasjon i materialsammensetninger og indikasjonsområder. Noen markedsføres som universalsementer, mens andre har mer spesifikke bruksområder. De fysiske, kjemiske og optiske egenskaper bestemmes av materialsammensetningen som igjen har innvirkning på bruken av sementen i ulike kliniske situasjonene. Riktig og gjennomtenkt bruk av de ulike sementene, i forhold til indikasjon og prosedyrer, vil øke på den kliniske levetiden av den indirekte restaureringen.

Typer sement
Vann-baserte sementer
Vann-baserte sementer baserer seg stort sett på reaksjoner der positive metall-ioner fra sementpulveret reagerer med negative grupper fra væsken. Dette resulterer i solide salter som danner matrikser for de gjenværende kornene (2, 6). Vann-baserte sementer har en lav pH ved stivning. Dette kan fremprovosere reaksjoner i pulpa, men disse senreaksjonene er vanskelig å skille fra andre post-traumatiske reaksjoner fra en preparert tann (7).

Sinkfosfatsement
Sinkfosfatsement (ZOP) binder seg ikke kjemisk til tannoverflaten eller noe materiale. Sementen baserer seg på mekanisk retensjon. Overflatearealet, høyde på prepareringen og konvergensvinkelen vil da være avgjørende. Sementen er helt hvit og velegnet for krone, broer og innlegg som ikke er translucente. Sementen er kjemisk stabil over lengre tid. Sinkfosfatsement er av sementene med lengst klinisk bruk og har god dokumentasjon, og er sjelden (1-3 %) direkte årsak til at en protetisk konstruksjon løsner (8-11).
Styrken til sinkfosfatsement er avhengig av blandingsforholdet mellom pulver og væske (12, 13). Et riktig blandingsforhold vil også gi en riktig flyteevne og arbeids-/stivningstid. Sementblandingen bør skje på en kjølig glassplate med stor overflate. Dette for å hindre oppvarming som fremskynder herdeprosessen (2). Litt og litt pulver bør blandes inn til riktig konsistens, omtrent i 90 sekunder (14).
Korrekt oppbevaring av sementen er avgjørende for å oppnå riktig blandingsforhold og dermed en sterk og god sement. Vannmengden i væsken er viktig for korrekt ionisering av syren. Ved åpnet flaske kan vann fordunste, så lokket bør være på når det ikke er i bruk. Hvis væsken er uklar, bør den ikke brukes. Lokket på pulveret bør også være lukket for å hindre vannopptak.

Glassionomersement
En glassionomersement (GIC) stivner etter en syre-base-reaksjon. Sementen skal kunne binde seg til tannoverflaten gjennom binding mellom carboksylgruppene i sementen og kalsium- og fosfat-ioner i apatitten i dentin og emalje (6). Den har mye av de samme indikasjonsområdene som sinkfosfatsement. Den har relativt lav styrke, og dermed ikke så godt egnet for sementering av keramer som er avhengig av en underbyggende sement for å oppnå tilstrekkelig styrke (15). En av de største ulempene til glassionomersementen er dens evne til å ta opp vann etter herding (16). En god marginal tilpassing på restaureringen er nødvendig. Det er registrert lite post-operative symptomer etter sementering med GIC (7, 17).
Glassionomersementer kan også være resin-forsterket (13). Metakrylat grupper vil da være satt inn i polysyregruppene. Monomerene kan da danne kryssbindinger med andre polysyregrupper før den sekundære syre-base reaksjonen gir de endelige egenskapene (2, 15). Opprettholdelse av holdbarhetsdato er viktig for egenskapene til sementen.

Resinsementer
Utvalget av resinsementer (RC) (polymer-baserte sementer) er stort og blir stadig større. De kompliserte kjemiske sammensetninger gir unike egenskaper i forhold til estetikk og retensjon, men også begrensinger i forhold til spesielt tørrlegging. De er operatørsensitive og sementeringsprosedyren er avgjørende for å oppnå tilfredsstillende binding mot både tannsubstans og de ulike restaureringematerialene (18). Biokompatibiliteten til resinsementene er god (2).
Resinsementer er stort sett variasjoner av kompositte fyllingsmaterialer, bestående av et utvalg av monomerer og oligomerer som Bis-GMA og andre di-metakrylater som polymeriserer. Sementene har fyllpartikler, med varierende mengde og kornstørrelse ut ifra bruksområde. Retensjonen er sterkere enn for va