Jeg har tenkt. Hvordan redusere krenkelser og avmakt i forbindelse med psykiske helseplager? På et overordnet nivå virker oppgaven uoverkommelig. En står overfor store system der ansvar pulveriseres i en slik grad at brukermedvirkning og brukerpåvirkning fremstår utopisk.
Ens stemme er som spytt i havet, som en fis i atmosfæren. Ok, så hva har en mulighet til å påvirke? Hva kan ett menneske gjøre? Jeg mener bestemt at en først og fremst kan starte med seg selv og sitt. Si ifra: si takk, men nei takk.
Fikk tilbud om å dele erfaringer
I 2018 fikk jeg tilbud fra et senter for brukererfaring om å bidra med erfaringsdeling i foredragsform, være kursleder i recovery, koordinere prosjekt og liknende. Jeg var da på papiret frisk: ansatt i 100 prosent stilling i en jobb på en psykiatrisk avdeling for ungdommer fordi jeg var sykepleier med tilleggsutdanning.
Jeg hadde selv kontaktet kompetansesenteret, og i intervjuet snakket jeg som vanlig sant; sa at jeg ikke klarte å jobbe under de rammevilkårene som eksisterte på sykehuset. Jeg fortalte at arbeidet jeg utførte, trolig gjorde vondt verre, gjorde ungdommen mer syk enn frisk.
I min naivitet trodde jeg arbeidet var knyttet til ordinære vilkår.
Styrelederen for brukersenteret nikket samtykkende og så tilsynelatende ut til å like holdningen, for jeg mottok umiddelbart forslag til gjøremål i deres regi per e-post. I min naivitet trodde jeg