Læreren Mswazi Thenjekwayo giftet seg under koronapandemien, men det ble ikke helt som han og hans forlovede hadde sett for seg. - I vår kultur er bryllup en fest for hele slekta og nabolaget, men vi fikk ikke samle mer enn 50 personer til feiringen, og det smertet. Samtidig var det bra, for det ble ikke så dyrt, sier han. Thenjekwayo arbeider som språklærer på ungdomsskolen Bloekombos utenfor Cape Town. Bistandsaktuelt møtte han også før pandemien. Da fortalte han og kollegaen Lusindiso Cekiso at de begge hadde valgt læreryrket fordi det var en raskt vei til en sikker inntekt. - Jeg elsket IT og ville helst studert det videre. Men læreryrket er stabilt og våre drømmer får vente, sa Lusindiso Cekiso. Thenjekwayo la til at læreryrket også er en måte å forandre gamle uretter fra apartheidtiden. - Det er et ansvar vi har, å gjøre en forskjell og skape forandring. Jeg ble oppdratt av familiene i nabolaget vårt i Johannesburg. Siden tok farfars bror meg til Cape Town. Han sørget for å gi mange av slektens barn en utdannelse, og var familiens eneste mannlige forbilde.
En bemidlet slektning
At en bedre bemidlet slektning tar ansvar for storfamilien er vanlig blant svarte i Sør-Afrika. Ifølge Statistics South Africa tjener en hvit sørafrikaner i gjennomsnitt fem ganger mer enn en svart. Et kvart århundre etter at demokratiet ble innført lever fortsatt nesten halvparten av landets voksne under den nasjonale fattigdomsgrensa, som tilsvarer snaut 900 kroner per måned, de fleste av dem svarte. Regjeringen har prøvd å jevne ut de økonomiske forskjellene med ulike støttetiltak, og av 58 millioner innbyggere får 17 millioner en eller annen form for støtte. Det omfatter alt fra noen hundre i barnebidrag til en statlig pensjon som ligger