Men svekket innflytelse over styringen av universitetet har humsam-professorene også til felles med sine professorkollegaer på medisin og MN. Professorveldets tid er forbi.
- Rektorvalg er, om ikke det siste symbolet, så et tydelig symbol på et akademisk selvstyre som ikke lenger eksisterer, sier professor og historiker Fredrik Thue på OsloMet.
«viktig brudd med konservative livsanskuelser»
UiOs 200-årsjubileum i 2011 ble feiret blant annet med et nibinds-verk om universitetets historie. Sammen med kollega Kim Helsvig forfattet Thue bindet som tok for seg årene 1945-1975. Boken åpner med å slå fast at på disse tre tiårene, gikk UiO gjennom den største omveltning i universitetets historie.
De aller største endringene kom med universitetsloven av 1975. Med loven fikk representanter for alle ansattgruppene, også de tekniske, plass i et utvidet kollegium på 33 personer. Dette i kontrast til i 1945, da professorene styrte alene på alle nivåer. Mellomløsningen kom i 1955, da det ble gjort plass i kollegiet til studentene og flere kategorier vitenskapelige ansatte.
Endringene hadde presset seg fram både utenfra og innenfra. Tiden hadde rett og slett løpt fra universitetets styreform, som nå sto i strid med normer ellers i samfunnet, forteller Thue.
- Universitetets klassiske organisasjonsform var basert på at universitetet var lite og at hierarkiet var tydelig med administrasjonen som kollegiets lojale tjenere. Men utover 60-tallet ble universitetet stadig mer komplekst. Studenttallet ble firedoblet på femt
