«Jeg gruer meg til å bli ferdigutdanna og jobbe som sosionom». Meldinga kom i innboks fra ei ukjent jente som på profilbildet på Facebook så relativt ung ut. Jeg hadde nettopp fått publisert en tekst på NRK om å, og reaksjonene fra både nåværende, tidligere og til sist også framtidige ansatte dryppet inn både i kommentarfelter og på meldinger.
Vi har på få uker vært vitne til ulike forferdelige hendelser som har ført til diskusjoner om velferdstjenestene og også politiets rolle i å yte hjelp eller til å beskytte oss mot personer som har det vanskelig.
Utdanning er kanskje først og fremst dannelse, og evnen til å lære å ta inn ny kunnskap og benytte den.
Anna-Sabina Soggiu
Forholdet mellom hjelp, tvang og straff er i søkelyset. Velferdstjenestenes evne til å hjelpe godt nok har selvsagt også vært i fokus, og vi fikk kanskje tatt hull på forestillingen om at sosialt- og helsefaglig arbeid er myke omsorgsyrker der man først og fremst duller og syr puter under armene på folk. Psykolog Per Isdal framtidens helse- og sosialarbeidere: «Dere får Norges farligste jobber. Dere burde grue dere».
Jeg har jobbet lenge både som praktiker i ulike sosiale tjenester, men også drevet mye med fag- og kompetanseutvikling. Gjennom veiledning får ofte praktikere både debriefet og slik luftet vanskelige tanker, men også påfyll til nye stormfulle dager.
Et begrep som ofte går igjen når praktikere eller ledere ber om rom for refleksjon og faglig tilbakemeldinger, er en bestill