Som sykepleier er min jobb, utover pleie og omsorg, å være beboerens «advokat». Jeg skal hjelpe beboere med å finne veien gjennom helsesektoren, beskytte dem, være stemmen deres når de ikke lenger har sin egen, og jeg skal være deres støttespiller.
Jeg er deres støttespiller overfor Nav, legekontorer, spesialisthelsetjenesten og DPS-er. Jeg er der for å gi dem struktur i hverdagen og engasjere når sykdommen setter på «håndbrekket».
Jeg er sammen med beboerne. Jeg tilbringer mer tid med dem enn min egen sønn. Jeg er der i det daglige, i spesielle anledninger, og jeg er der i helgene og på helligdagene. Jeg ser dem, og jeg ser dem hver dag. Det er et privilegium jeg ønsker å forvalte.
Man må tørre å stå i jobben
Arbeidet innen førstelinjetjenesten i psykisk helsevern består ikke bare i å gi ut tabletter og sørge for å dekke primærbehov. Min jobb er både saktegående og stillesittende.
Min jobb består i å observere og føre samtaler. Ta de vanskelig psykoedukative samtalene og holde stø kurs med salutogenese som mål.
Man må tørre å stå midt i skoene når beboerne har det som aller mest kaotisk inne i seg selv - når de kjenner på den sterkeste avmakt og en overveldende angst. Da er jeg deres lenke til virkeligheten. Det gjelder å være der, tåle dem og se dem.
Enkelte har vært pasienter på sikkerhetsenheter i tiår.
Noen beboere er de systembelastende kronikerne. De har få eller ingen prospekt om å kunne bli helt friske. Det er mennesker som har vært fengslet i egen sykdom i mange år, og de har tilbrakt store deler av sine voksne liv innenfor institusjoner og sykehus.
Enkelte har vært pasienter på sikkerhetsenheter i tiår. De er «ferdigbehandlet» eller �
