Ein av dei 89 overlevande frå «Alexander Kielland» fortel, i ein ny dokumentarserie som blir vist på TV 2 i desse dagar. Den andre «bursdagen» for den gamle oljearbeidaren er 27. mars. På den datoen i 1980, på ein stormfull torsdagskveld i Nordsjøen, kantra bustadplattformen «Alexander Kielland». 123 menneske omkom.
Det er fortsatt den største arbeidsulykka i norsk historie, og eit nasjonalt traume som i fredstid berre kan måle seg med 22. juli i omfang. Men som aldri har fått si avslutning, eit sår som aldri har fått heile.
- Eg har møtt mange sinte menn, seier Marie-Smith Solbakken, professor i historie ved Universitetet i Stavanger.
For det er menn som har sete på alle sider i norsk oljehistorie, som har vore arbeidsfeltet for Smith-Solbakken i heile hennar karriere. I arbeidet med det mest dramatiske kapittelet har ho sett sterke kjensler i sving, 40 år etter havariet.
- Det var menn som omkom, som overlevde, som var redningsmannskap, som styrte industrien, som granska.
Nokon, av dei som lever, er sinte for dei aldri fekk fortalt si historie. Andre er sinte, kanskje nettopp fordi historiene no blir fortalte, fordi den etablerte og offisielle forteljinga er blitt utfordra gjennom historikarens arbeid.
- Akademikarar skal ta side, seier professoren.
Denne haldninga har hatt sin kostnader, fagleg og personleg for Smith-Solbakken. I 2020 vart ho skulda for å fabrikkere data og jukse med forsking.
Dei stemmelause
Offisielt blei bakgrunnen og årsaka til katastrofen ferdig forklart og konkludert av granskingskommisjonen som regjeringa nedsette dagen etter ulykka: Ein sveisefeil på eit støttestag frå det franske verftet som bygde plattforma førte til at det eine beinet på plattforma knakk og riggen velta.
Smith-Solbakken har arbeidd med oljehistoria heile karrieren, men først etter mange år våga ho seg inn i den vanskelege, tragiske og betente historia om «Alexander Kielland».
- Eg stiller spørsmål ved måten granskinga gjekk føre seg på. Ved den manglande medverknaden og involveringa av viktige grupper. Eg stiller også spørsmål ved konklusjonen. Eg møter bitterheit og sinne over å ikkje ha blitt høyrt. Det er som om eg har skrudd på ein kanal som ikkje har fått plass.
Smith-Solbakken og kollegaene hennar har tatt dei stemmelause si side, slik ho ser det. Dei som ikkje fekk plass i offisiell granskingar, dei tekniske rapportane og dei departementale konklusjonane. Ikkje stålkonstruksjonane, men menneska. I tre år samla ho og kollegane hennar forteljingane til over 300 av dei:
Dei som døydde, dei som overlevde, dei som sat igjen, familie, kollegaer, arbeidsgivarar, venner, naboar, redningsmannskap, industrieigarar, journalistar, forskarar, fagforeiningsfolk og andre som vart råka av ulykka, personleg eller profesjonelt.
Det er nokre av desse
