Høsten for fem år siden skrev jeg en tekst i Dagens Næringsliv om Arkitekturmuseet som jeg kalte «Menn og modeller». Anledningen for anmeldelsen var institusjonens nye samlingsutstilling, og tittelen var både en helt konkret beskrivelse av hva jeg fant i den, og en kommentar til det manglende ansvaret museet, da det først skulle gi en bredt anlagt presentasjon av samlingen sin, tok for at begge kjønn har en plass i norsk arkitekturhistorie og formidlingen av den.
«Byggekunst», som utstillingen het, ga gjestene mange gode argumenter for at det er viktig at Norge holder seg med et nasjonalt arkitekturmuseum. Ved å legge vekten på ideer i minst like høy grad som på ferdige bygninger fikk kurator Jérémie McGowan frem det jeg oppfatter som et særlig sentralt budskap til en bredere offentlighet: at arkitektur er langt mer enn enkelthus man kan diskutere om er stygge eller pene. Et høydepunkt var byplanleggeren Harald Hals' 34 kvadratmeter store gipsmodell av 1930-tallets Oslo, med sine fargekodede småhus og sin dramatiske topografi. Modellen var på den annen side så stor at den ikke kunne bli noen permanent del av utstillingen. «Byggekunst» forsøkte dessuten å komme et større publikum i møte med en tidstypisk interaktivitet som i mine øyne ble noe overivrig. Prosjektet skal uansett ha kreditt for forsøket på å eksperimentere med hvordan arkitektur kan stilles ut.
Menn i sky
Noe av det mest påfallende med presentasjonen var likevel mangelen på arbeider av kvinnelige arkitekter, som altså var det jeg siktet til med anmeldelsestittelen min. Kvinner var rett og slett nesten ikke til stede. I den grad de var representert, var det typisk nok i kompaniskap med sine ektemenn: Wenche Selmer var, sammen med sin mann Jens, inkludert med en tegning. Grete Prytz Kittelsen, derimot, fikk ikke dele æren for «Arbeidshjemmet» med sin partner Arne Korsmo. Fra samtiden var Marit Justine Haugen representert med modellen til sitt bålhus for barn - skapt sammen med Dan Zohar.
Særlig tydelige, skrev jeg i Dagens Næringsliv den gangen for fem år siden, ble utstillingens prioriteringer i setningene som dukket opp i den digitale «tankeskyen» øverst på museumsrommets vegger. Der var femten av femten siterte mannlige arkitekter, i all hovedsak feirede modernister. Utvalget var i tråd med utstillingens vektlegging ikke bare av mannlige utøvere, men også av den modernistiske fasen av landets arkitekturhistorie. Selv om McGowan presiserte at «Byggekunst» ikke var ute etter å hevde eller bekrefte noen kanon av viktige verk, var det vanskelig å komme unna at den uansett fungerte sånn. Her figurerte Herman Major Schirmer og Herman Major Backer, Henrik Bull og Magnus Poulsson og - først og fremst - de store modernistene: Lars Backer, Blakstad og Munthe-Kaas, Arne Korsmo og Sverre Fehn. Korsmo var selvsagt blant de siterte i tankeskyen, og ordene hans vitnet om en selvtillit - også på vegne av Arkitekturmuseets plass og betydning i den større Nasjonalmuseet-organisasjonen - som institusjonen stadig har bruk for: «Arkitektur
