Min motivasjon for alt dette har IKKE vært å slippe å være sykepleier, men å bidra til å forbedre både utdanningen og helsetjenestene til pasientenes beste.
Lite innsikt
På sykepleien.no 5. juli uttalte rektor ved NTNU Gunnar Bovim at «lærerkreftene må ha praksiskunnskap for å være relevante», hvor han sikter til lærere ved sykepleierutdanninger. Dette er jeg enig i. Men: Jeg føler slett ikke at jeg som lærer ikke er oppdatert, at jeg er irrelevant eller ute av stand til å utfordre helsetjenestene, eller at jeg ikke har praksiskunnskap.
Jeg mener at Bovims uttalelse er veldig stereotyp og viser lite innsikt i både sykepleieres og høyskole- og universitetsansatte sykepleieres arbeidshverdag. Per nå jobber jeg fulltid med undervisning og forskning, og mener derfor å kunne uttale meg om begge deler.
Er det noe jeg savner i jobben nå, så er det nettopp pasienter, pårørende og de praktiske, kliniske oppgavene. Jeg har vært så heldig å få jobbe klinisk hele veien - avbrutt av eller i tillegg til annen utdanning.
Under hospiteringene realitetsorienteres jeg på slik hverdagen nå er: Mye endrer seg, men mye er også det samme.
Men nå har jeg sett min begrensning. Jeg finner ikke tid til e