Det er for en som sto komponisten nær, ikke hyggelig lesning. Gledelig var det derimot å lese deler av Oslo-Filharmoniens direktør Ingrid Røynesdals kommentar, 24. mai hvor hun sier at «Vi gleder oss over at verket eksisterer». Hun sier også at det ikke er uvanlig med diverse revisjoner av verk som gjennom årene har blitt klassikere.
Det sitter langt inne for sønn av Bjørn Fongaard å kommentere Wekres innlegg, med dens mangler og karakteristikker. Slikt gjør man kanskje ikke, men jeg føler det er viktig, da det (foreløpig) ikke kommenteres fra flere hold. Jeg understreker at jeg verken er filharmoniker eller komponist.
Et vinnerverk
Uran 235 er skrevet i 1965 og var i utgangspunktet et vinnerverk i en konkurranse utlyst av Ny Musikk og Filharmonien. Det ble første gang oppført i 2009. I 2010 ble verket nominert til Edvard-prisen og juryen skrev: «Verket peker rett inn i vår egen samtid, kanskje til og med utover den, med sitt særegne og høyst selvstendige uttrykk».
Wekres innlegg er skrevet altså hele 55 år etter at det ble tatt av plakaten. Det hun kaller en myte, har jo i så fall vært det helt siden oppstyret i blant annet komponistmiljøet. Hvorfor kommer hun med sin oppfatning av historien først nå, når antagelig flesteparte
