Men hvordan er organdonorordningen organisert i Norge, og hvorfor er eventuelt ikke en slik løsning også noe for det norske helsevesenet?
- I Norge har vi en lov som antar alle som potensielle organgivere. Det står i loven at det er din vilje som skal gjelde, og dine nærmeste skal bekrefte din vilje. Er denne vilje uttrykt ved et donorkort eller muntlig tilsagn, har ikke pårørende lov til å gå imot din vilje, sier daglig leder Hege Lundin Kuhle i Stiftelsen Organdonasjon.
Ikke register i Norge
Kuhle forklarer videre at dersom din vilje, altså avdøde, ikke er kjent, skal de pårørende bestemme for den avdøde. I disse tilfellene kan det bli et nei til organdonasjon.
- For det første kommer dette etter et brått dødsfall. Pårørende er kanskje i sjokk og har vært gjennom noen traumatiske dager, og da kan det å måtte mene noe om organdonasjon bli for mye.
- Så i det norske systemet er det ingen form for donorregister. Vår jobb, i stiftelsen, er å få folk til å dele sitt standpunkt med sine nærmeste, slik at disse er forberedt den dagen dette spørsmålet eventuelt kommer opp. Og vi oppfordrer til å gjøre dette nettopp for at dine nærmeste IKKE skal komme i en situasjon der de må bestemme på dine vegne. Vi skylder våre pårørende at de skal slippe det.
- Hvorfor finnes det ikke noe register?
- Det er ingen land som har fått slike registre til å fungere. Donorrate (Antall gjennomførte organdonoasjoner. red. anm) og register har ingen sammenheng, sier Kuhle, og henviser blant annet til statistikk fra EU.
Pårørende skal alltid svare
Forklaringene på hvorfor registrene ikke gir bedre donordekning er flere. Kuhle viser blant annet til at det har vist seg umulig å sikre seg