Vi har posisjonert oss ved vår definerte «inngangsport» for kryssing av Gulfstrømmen. Den strømmer oppover langs kysten av USA i 2-3 knops fart like nordvest for oss. Når vinden blåser den midt imot, fra nord/nordøs, piskes uforholdsmessig store bølger opp der ute. Derfor er det at vi nå venter her ute, til vinden snur og løyer.
Tryggest på havet
Vi har følt oss rolige og trygge på valget. Det til tross for at alle de andre båtene i Salty Dawg flotillaen har valgt å seile til havn. Kan være er det fordi vi har lagt adskillig mange, lange havstrekk under kjølen i forhold til de fleste? Vi føler oss i alle fall trygge ute på havet med de forholdene som er meldt. Det er også snedig å merke responsen fra våre langturvenner når vi sender dem oppdatering om strategien vår. Den er ganske så unisont i retning av: «Ja, det er ute på havet det er tryggest å være!» og «Fint å ligge på været!». Dog med en ettertenksom tilføyelse om et lykke til og at de føl(g)er med oss.
Fra loggboka
Vi er også spente. Dette er første gang vi benytter manøveren i friskt vær og av nødvendighet. Her følger utdrag fra loggboka for hvordan vi har forberedt oss:
Hver dag i den siste uken har Jon Petter og jeg (Ingrid) hatt morgenmøte med
