Fri tanke
10.09.2019
Tone Merete Stokka er leder for Human-Etisk Forbund i Lofoten - og aktivt medlem i Lofoten MC. To fellesskap hun ble med i på samme tid. Begge et resultat av mye grubling.
Som barn hang jeg mest med brødrene mine, som er 4-5 år eldre. Jeg ble jeg ofte fanget og bundet til trær. Det var nok mitt første fellesskap, sier Tone Merete Stokka og ler godt.
Mange kan nok kjenne seg igjen i at en må svelge både kameler og andre dyr for å få lov til å være med i gjengen til søsken, stort sett mer eller mindre frivillig. For belønningen var jo å få ta del i en annen verden.
Da brødrene gikk i speideren, fant ikke Tone sin plass i jentegruppa.
- De sydde, sang salmer og drev med jenteting. Det ble en god del snakk om Gud og Jesus, og kombinasjonen var ikke noe for meg. Jeg er verken praktisk anlagt for håndarbeid eller skapt til å sitte i ro. Jeg ville jo ut å knyte knuter, gå på jakt og overnatte i telt; så jeg sluttet.
KLESKODER FOR KvINNER
Som voksen har hun funnet sine arenaer, men det har ikke skjedd uten en viss skepsis og spørsmål fra slekt. Tone er nå lokallagsleder i Lofoten Human-Etisk Forbund, og også aktiv i Lofoten MC-klubb. To helt ulike fellesskap, eller kanskje ikke? Hun ble i alle fall med aktivt i begge på omtrent samme tid, for åtte år siden.
Vi er i Gravdal, midt i Lofoten. Her bor det 1700 mennesker, i hele øyriket bor det 25.000.
Tone har tatt imot oss på klubbhuset til Lofoten MC, der medlemmene er klare for årets dugnad til det store MC-treffet. Rett bak oss er sykehuset hun ble født på, og vi kan se spiret på kirken hun ble døpt i.
- Det var en oppvekst med søndagsskole, gullfisk, garn, vakre eventyr og historier. Da vi ble større, var det kirkens barne- og ungdomsaktiviteter på bedehuset som ble tilbudt som fellesarena. Besteforeldrene mine er læstadianere, så jeg lekte ofte med søskenbarn og tremenninger på forsamlingshuset. Ungene hadde det ganske fritt etter fadervår og litt andakt som var for alle.
Der begynte hun for første gang å legge merke til ulike ting. Hvorfor var kvinnene på kjøkkenet, mens mennene tok seg av praten? Hvorfor var det kleskode for damene, men ikke på menn? Hvorfor var taleren alltid en mann?
- Den store prosessen om livssyn begynte vel da jeg var 12-13. Jeg og en venninne hadde fritak for kristendom på mellomtrinnet (som det het da) på skolen. Vi satt alene på et kontor og hadde noe som lignet på samfunnsfag for oss selv. Men mest leste vi tegneserier og pratet.
«DET TREDJE ØYET»
Lærer Tone rister på hodet og smiler, dette ville nok ikke passert i dag. Så kom konfirmasjonsvalget. Mora hadde ikke valgt læstadianismen, men trodde på Gud og gikk i kirken på de store høytide
Gå til medietMange kan nok kjenne seg igjen i at en må svelge både kameler og andre dyr for å få lov til å være med i gjengen til søsken, stort sett mer eller mindre frivillig. For belønningen var jo å få ta del i en annen verden.
Da brødrene gikk i speideren, fant ikke Tone sin plass i jentegruppa.
- De sydde, sang salmer og drev med jenteting. Det ble en god del snakk om Gud og Jesus, og kombinasjonen var ikke noe for meg. Jeg er verken praktisk anlagt for håndarbeid eller skapt til å sitte i ro. Jeg ville jo ut å knyte knuter, gå på jakt og overnatte i telt; så jeg sluttet.
KLESKODER FOR KvINNER
Som voksen har hun funnet sine arenaer, men det har ikke skjedd uten en viss skepsis og spørsmål fra slekt. Tone er nå lokallagsleder i Lofoten Human-Etisk Forbund, og også aktiv i Lofoten MC-klubb. To helt ulike fellesskap, eller kanskje ikke? Hun ble i alle fall med aktivt i begge på omtrent samme tid, for åtte år siden.
Vi er i Gravdal, midt i Lofoten. Her bor det 1700 mennesker, i hele øyriket bor det 25.000.
Tone har tatt imot oss på klubbhuset til Lofoten MC, der medlemmene er klare for årets dugnad til det store MC-treffet. Rett bak oss er sykehuset hun ble født på, og vi kan se spiret på kirken hun ble døpt i.
- Det var en oppvekst med søndagsskole, gullfisk, garn, vakre eventyr og historier. Da vi ble større, var det kirkens barne- og ungdomsaktiviteter på bedehuset som ble tilbudt som fellesarena. Besteforeldrene mine er læstadianere, så jeg lekte ofte med søskenbarn og tremenninger på forsamlingshuset. Ungene hadde det ganske fritt etter fadervår og litt andakt som var for alle.
Der begynte hun for første gang å legge merke til ulike ting. Hvorfor var kvinnene på kjøkkenet, mens mennene tok seg av praten? Hvorfor var det kleskode for damene, men ikke på menn? Hvorfor var taleren alltid en mann?
- Den store prosessen om livssyn begynte vel da jeg var 12-13. Jeg og en venninne hadde fritak for kristendom på mellomtrinnet (som det het da) på skolen. Vi satt alene på et kontor og hadde noe som lignet på samfunnsfag for oss selv. Men mest leste vi tegneserier og pratet.
«DET TREDJE ØYET»
Lærer Tone rister på hodet og smiler, dette ville nok ikke passert i dag. Så kom konfirmasjonsvalget. Mora hadde ikke valgt læstadianismen, men trodde på Gud og gikk i kirken på de store høytide