Det er ikke noe nytt at forskere bruker Forskningsrådet som hoggestabbe, men selv ikke de har vært vant til så hyppige og aggressive hugg som i det siste. Jeg tror vi kan anta at den enorme misnøyen har noe å gjøre med de synlige endringene som har skjedd med Forskningsrådets virksomhet de siste årene - endringer som, ganske åpenbart, ikke kun har vært til det bedre. Kanskje vil robotlesing fungere tålelig en gang i fremtiden, for eksempel, men det er lite som tyder på at det kan forsvares per i dag. Skal man forstå hvorfor så mange forskere har så lite til overs for Forskningsrådet, tror jeg imidlertid vi må fri oss noe fra det umiddelbare, og forsøke å få øye på noen litt lengre linjer.
Til dette formålet kan vi ty til historieverket Avhengig av forskning,[i] som setter seg fore å fortelle de norske forskningsrådenes historie fra etterkrigstiden frem til i dag. Selv om jeg har ment - attpåtil på trykk[ii] - at dette er et høyst solid historieverk, mener jeg samtidig at det er sosiologen Marte Mangset som leverer det mest interessante bidraget til boka. Mangset tatt for seg Forskningsrådet i nåtid og nær fortid, i et forsøk på å forstå profesjonsdannelsen blant rådets ansatte. Det høres kanskje ut som noe for de spesielt interesserte, men det er faktisk helt grunnleggende og veldig viktig: De forskningsrådsansattes profesjonelle selvforståelse legger føringer for hvordan Forskningsrådet drives; for hvilket språk, metoder og formål de legger til grunn; for hvilken relasjon rådet har til forskerstanden; og - tro det eller ei - for innføringen av robotlesing.
Nå foregår alt via nettskjemaer som lukkes definitivt på et gitt tidspunkt
I korte trekk finner Mangset at Forskningsrådet i løpet av de siste par tiårene har tatt tydelige steg i retning av byråkratisering - eller, mer presist, byråkratisk profesjonalisering. Prosesser som før var innrammet av relasjoner, har i økende grad blitt underlagt prosedyrer og instrukser. Der man før brukte personlige samtaler og avtaler, bruker man nå strenge, standardiserte skjemaer og maler. Et eksempel på dette er at man, for en del år siden, om man var sent ute med sin søknad, kunne ringe og informere den saksansvarlige om dette, og få forlenget frist - omtrent som ellers i akademia. Nå foregår alt via nettskjemaer som lukkes definitivt på et gitt tidspunkt (selv om det må legges til at Forskningsrådet, på grunn av serverproblemer og så videre, ofte har utsatt denne «definitive» fristen).
Digitaliseringen av Forskningsråde
